Han er jo åpenbart kjapp i hodet, tenker du. Men samtidig er det til å bli sprø av at han aldri får med seg de enkleste beskjeder. Eller «Hun kan så mye, men er håpløs å sette igang.» Kanskje har du vært borti noen av denne arten på jobb også? På et møte får alle en tydelig instruks om å diskutere noe gruppevis, hvorpå dere omgrupperer og så snur hun seg til deg og sier oppriktig «Hva var det vi skulle gjøre?» – Hver gang…

Innimellom får jeg henvendelser fra en forelder som har lest en artikkel på engelsk, og som lurer på om det finnes norske begreper som passer, eller norske artikler som kan si noe om det samme. I dag videreformidler jeg et slikt innhold. Om barn (og forsåvidt voksne) som oppleves både «på» og «av» på en gang; «gifted but vague», noe som jeg velger å oversette med «Evnerik og bortreist». Et noe uhøytidelig begrep, men kanskje er dette likevel noe du vil kjenne igjen?

Artikkelen er skrevet av Leslie Sword som har vært aktiv på feltet i Australia i mange år. Iflg. nettsiden har hun formell faglig bakgrunn innen bl.a. psykologi, hun har samarbeidet med flere anerkjente fagpersoner og har lang praktisk erfaring: «Lesley has worked with gifted people of all ages for over 10 years and has assisted more than 700 gifted individuals, families and educators, Australia-wide.»

Artikkelen som sådan er ikke forskningsbasert, men den har den en del råd og tips som kan være verdt å tenke over. Utgangspunktet mitt er alltid at vår kunnskap kan gjøre det enklere for barn i vår nærhet. For barnas skyld.

Hva er det som skjer med disse «bortreiste» barna?  Det kan være ganske frustrerende for omgivelsene når et menneske så åpenbart er smart, men samtidig har store problemer med livets praktiske sider, eller at de er i sin helt egne verden. «Kan han ikke følge med litt bedre?», tenker vi kanskje.

Sword påpeker at det ser ut til at mennsker som tenderer til å være bortreist (eller vague) også er svært evnerike og har en introvert personlighetstype. Den introverte, skriver Sword, prosesserer verden og det som skjer innvendig, og siden hun er en slik person selv lar vi henne beskriver denne opplevelsen:

This is rather like having a large 3 dimensional theoretical framework of  who I am and my personal life experience in my head. Everything I experience in the world outside myself is taken in and compared and contrasted with what I already know and have experienced. If it has a logical and meaningful place in my framework I slot it in. If it doesn’t, I play around intellectually with it and my framework; adjusting or altering both the experience and the framework to make the experience meaningful to me and to preserve the integrity of my framework. (Leslie Sword)

Når man har en slik måte å prosessere verden på, vil det innebære at man trekker seg litt bort mens prosessen pågår, sier Sword.

While the process is occurring I simply do not take in further information from the outside world. So I appear vague and «not with it» for a period of time.

Altså: barnet/eleven/kollegaen/ektefellen (eller hvem det nå enn er du tenker på som «bortreist») prosesserer mye i sitt hode, og vil derfor ikke være like «på» det som skjer på utsiden. Og Sword påpeker også at for introverte mennesker som prosesserer verden slik er «verden på innsiden» mye mer interessant enn «verden på utsiden»:

For people who have an introverted way of operating, the world inside their heads is often more interesting than the world outside. This is particularly so if they have very high intelligence

Men så, hva gjør vi med når noen opptrer slik at vi kjenner at de er litt bortreist? Her har Leslie Sword følgende råd:

Noen råd når barnet er «evnerik og bortreist»

1. Det går ikke over av seg selv. Det er ingen vits i å fortelle disse barna at de må skjerpe seg, ta mer ansvar osv. «Hvis vi kunne, så ville vi gjort det», påpeker hun. (Minner meg om en annen fyr som sier «Kids do well if they can«!). Barnet vokser det ikke av seg!

The first thing is to realise that we don’t grow out of it. I have been vague all my life and I am still vague. However this hasn’t stopped me from working productively for over 30 years and completing many formal courses of study. It is pointless to tell us to grow up, pull ourselves together or to exercise more self-control. If we could, we would.

2. Støttende stillas: Fra tidlig alder bør man støtte barnet med å utvikle strategier som kan hjelpe dem slik at bortreistheten ikke forårsaker for store problemer. Å legge saker på sin faste plass (så slipper barnet å lete intenst rett før dere må fyke ut døren på morgenen, – og dermed lage en kaotisk morgen for alle), å pakke sekken kvelden før eller legge alt klart i god tid er tips som kan være nyttige.

3. Kroppslige hint: Når du ønsker oppmerksomhet fra barnet, gi et lite klapp på skulderen og få oppmerksomheten før du begynner å snakke. «Slik vil vi kunne lytte til det du sier», mener Leslie Sword. Hun mener også at vi skal sikre oss øyekontakt, men for undertegnede er dette noe jeg velger å se an. Noen elever ønsker ikke blikk-kontakt, og da får vi finne andre løsninger (for bra tips om elever & øyenkontakt – se bloggen Prestationsprinsens innlegg her.).

4. Si ifra: «Hvis dette er viktig for deg, så si det,» påpeker L. Sword. «Usually we are considerate of others and will want to please.»

5. Ikke vær en ryddende engel for barnet. «Glemmer vi å plukke opp tingene våre, ikke gjør det for oss. Glemmer barnet skolesaker, så la barnet oppleve at dette har konsekvenser,» påpeker Leslie Sword.

6. Forstå: Fremfor alt bør vi forsøke å forstå at denne «bortreistheten» vanligvis er en prosess som foregår ubevisst. Barnet (eller den voksne) gjør ikke dette for å gjøre oss sprø.

Vil du lese mer fra Leslie Sword, så kan du sjekke nettsiden til hennes tidligere firma «Gifted and Creative Services Australia» (nå nedlagt, men nettsiden ligger fortsatt tilgjengelig)  http://www.giftedservices.com.au. Artikkelen «Gifted and vague» ligger under artikler for foreldre.