Kjenner du et eksplosivt barn? Eller kjenner du et barn som «imploderer» og innagerer snarere enn å ta frustrasjon, angst, følelser UT?

Mange ganger har jeg møtt barn som utfordrer voksenverdenen og våre forventninger til atferd. Kanskje særlig er det de eksplosive barna jeg tenker på. De som i frustrasjon river i stykker arbeidsarket, som i sinne pælmer stolen veggimellom, som klapper til en medelev i brannrekka.

Som blir tydelige.. Og ubehagelige..

Hva gjør vi og våre hjelpere med disse ungene? Jo, ofte strammer vi tøyler. Jeg har møtt en del foreldre som har fått beskjed om at de må ha fastere rammer, strengere grenser, konsekvenser ved regelbrudd osv. Og vi strammer og strammer, jobber hardt for å følge rutiner, gi belønning for ønsket atferd og konsekvenser for uønsket atferd. Skolen jobber, hjemmet jobber. Det sukkes over «den ungen» i gangene, og foreldre krymper seg kanskje over blikkene – «DE foreldrene med DEN ungen».

Hvordan er det å være en «sånn forelder»? Og ikke minst hvordan er det å være en «sånn unge»?

Noen ganger har jeg sett disse systemet vi implementerer rundt barn og unge det smeller litt ekstra rundt og tenkt «Dette virker ikke, hva gjør vi nå?»

Hva gjør vi når vi blir så «tydelige» at krampa tar oss, og ungen fortsetter raseriutbrudd og utagering? Hva gjør vi når konsekvens-skruen blir strammere og strammere, men ungen fortsetter å eksplodere? Hva gjør dette med oss som lærere, med foreldre og ikke minst med barnet/ungdommen selv?

Og hva er det som får oss voksne til å tenke at barnet/ungdommen nok hadde oppført seg dersom han bare VILLE det nok, dersom belønningerer hadde vært attraktive nok, og dersom konsekvensene hadde svidd nok? Dersom anmerkninger blir mange nok, så vil han ti stille, legge seg tidsnok, komme tidlig på skolen og generelt bare være solskinn? Hvorfor tror vi at det er viljen det kommer an på?

Det er visst det vi tenker. I andre land trekker de konsekvenslisten enda lenger enn anmerkninger og gjensitting (gjør vi det siste i Norge lenger, forresten? Barneskolelærer’n i meg vet ikke.) Se f.eks. denne artikkelen der en 7-åring ble UTVIST fra skolen i TRE dager fordi han hadde tatt med sin «Ringenes herre»-ring og sagt til en klassekamerat at «Jeg kan få deg til å forsvinne.» Når sluttet den skolen å tenke på sine små elever som barn?

I lengre tid har jeg vært interessert i metodikken som kalles «problemløsning gjennom samarbeid» på norsk, og som beskrives i de to bøkene «Utenfor» og «Eksplosive barn«. Begge skrevet av den amerikanske psykologen Dr. Ross Greene. Jeg deltok også på kurs med Dr. Greene i februar i år, både innføringskurset og det videregående. Og tok meg i å tenke at jeg tror mange unger trenger at vi tenker som Dr. Greene. Ikke bare «eksplosive», men også usynlige, stille, imploderende unger. Og vanlige barn.

Kort fortalt er Dr. Greenes utgangspunkt at «Kids do well if they can», eller at «unger gjør det riktige så sant de kan». Dersom vi har et barn i vår nærhet som utagerer eller innagerer, så er det en årsak til det som sker. Og årsaken, sier Dr. Greene, er at barnet mangler ferdigheter for å reagere adekvat. Barnet vil, men får det ikke til.

Det er kanskje ikke denne tankegangen som er fremst i pannebrasken vår? En utfordrende elev som slår, biter, løper, skriker og kort sagt ikke helt passer inn i skolens norm, kan like godt havne i sekke-betegnelser som «lat», «utagerende», «manipulerende», «umoden», «vil bare ha oppmerksomhet» osv. Eller vi tenker at «det er noe med hjemmet» og det må «gjøres noe med det hjemmet» (forøvrig er det merkelig å se at kanskje søsken fra det samme hjemmet fungerer strålende!?). Så setter vi inn tiltak som skal få slutt på atferden: belønninger eller ulike straffemetoder (neida, de kalles ikke «straff»…).

Men, hvis vi har som utgangspunkt at «Unger gjør det riktige så sant de kan«, eller «Kids do well if they can» og at unger som eksploderer eller imploderer gjør som de gjør fordi de mangler ferdigheter, da må vi snu på flisa. For  hva med å lære barnet de ferdighetene han/hun enda ikke behersker? – Som vi gjør om barnet mangler leseferdigheter. Som vi gjør om eleven sliter med matematikkferdigheter. Som vi i grunnen gjør med mange små og store barn i vår nærhet.

Dr. Ross Greene fokuserer ikke bare på at unger gjerne vil gjøre det bra, og at vi må finne hvilke ferdigheter barnet mangler. Nei, vi skal også samarbeide med barnet for å finne løsninger slik at de mindre gode episodene blir ferre. (Famlab.no arrangerer kurs med Dr. Greene i Oslo oktober 2016 – se nettsiden her for mer info.. Anbefales!)

Barnets evner til frustrasjonstoleranse, kommunikasjon, konflikthåndtering, fleksibilitet og problemløsning må støttes og bedres. Bare slik kan barnet hjelpes til en mindre grad av «eksplosjon» eller utenforskap. Bare slik reduseres det ødeleggende samspillet mellom barnet og omgivelsene rundt, enten det er hjemme, i barnehagen eller på skolen. 

Hvordan?

Jeg husker en samtale med en oppgitt lærer som beskrev en elev: han var urolig, forstyrret, nektet å jobbe, nektet å sitte rolig i samling, vandret og pratet osv. Og akkurat den dagen hadde hun forsøkt å ha en elevsamtale, men han hadde bare seget ned på gulvet og ligget under bordet og «spint rundt». «Jeg skjønner ikke hva det er med ham», sa hun. «Og hvorfor i all verden VIL han ikke sitte på stolen?»

«Har du spurt ham om det?», spurte jeg. Hvorpå læreren så på meg med vantro. Det var visst uhørt å spørre.

Kan vi virkelig spørre unger om hva som skjedde? Hvorfor de ble sinte? Hvorfor han/hun ikke vil komme i samling? Hvorfor han/hun ikke kommer inn fra friminutt og alt det andre som vi innerst inne lurer på (og blir oppgitt over)? Ja. Om vi skal lytte til Dr. Ross Greene.

Når det er rolig. Når verden ikke koker. Når barnet er tilgjengelig for å prate, da setter vi oss ned og spør:

«Jeg har lagt merke til at du ikke kommer når vi skal ha samling. Hva skjer med det, ´a?»

Og så er vi stille. Lenge. Og gir barnet mulighete til å svare. Kanskje blir det «vet´ke», kanskje blir det noe annet. Men poenget er at det er først gjennom å snakke med barnet at vi forsøksvis kan finne ut hva det er som er problemet, og DERETTER kan vi sammen med barnet kanskje finne noe som h*n kan gjøre neste gang det er tid for samling. Vi spør, er stille, stiller oppfølgingsspørsmål. Antagelig må vi jobbe en del før elevene (og vi) venner oss til denne måten å finne løsninger på. Men det er verdt det!

Det finnes et skjema vi kan bruke for å hjelpe oss med å «grave» og finne ut hva de underliggende problemene/manglende ferdighetene er. Skjemaet  «Assessment of Lagging Skills and Unsolved Problems (ALSUP)» samt flytskjema som kan hjelpe oss på veien finnes på norsk her. Men aller først bør du finne ut mer om Problemløsning gjennom samarbeid. Les gjerne boken «Utenfor», eller kom på kurs med Dr. Ross Greene i Oslo i oktober (se nederst på siden). 

Nettsiden til Dr. Greene anbefales: http://www.livesinthebalance.org og om boken «Utenfor» som har kommet i ny utgave på engelsk http://www.lostatschool.org/index.htm

Problemer løses gjennom Plan A, B eller C

Det er tre ulike måter å håndtere et problem vi har med en utfordrende elev, sier Dr. Greene:

Plan A: Her løser du problemet på voksenplanet (og trer det nedover ørene på barnet). Som f.eks. anmerkninger el. lignende.

Plan B: Her løses problemene med samarbeid voksen-barn, og ikke minst: proaktivt. (Det er altså her vi bør jobbe, iflg. Dr. Greene)

Plan C: Her «parkerer du» uløste problemer for øyeblikket. Ikke fordi du gir opp, men fordi du ikke kan jobbe med alle uløste problemer/manglende ferdigheter på en gang.

Plan B – det er her i vi bør jobbe

Hvordan? Jo, ved hjelp av:

1) empati – vi forsikrer oss om at vi forstår barnets perspektiv, hans/hennes bekymringer og forståelse av det som oppleves som vanskelig
2) voksne-barn: vi forsikrer oss om at barnet forstår vår bekymring (at vi f.eks.

• Empati: Forsikre deg om at om at du forstår barnets bekymring eller perspektiv på hva som gjør det vanskelig.
• Definere problemet: De voksne forsikrer seg om at barnet forstår deres/din bekymring.
• Invitasjon: Invitere eleven til et samarbeide for å komme fram til en løsning som både er realistisk og bra for begge parter (både oss og eleven).

Dette er det Dr. Ross Greene kaller Collaborative and Proactive Solutions, CPS, eller «Problemløsning gjennom samarbeid». Grunntesen er «Unger gjør det bra hvis de KAN. Når de ikke evner å gjøre det  «bra», mangler de ferdigheter og da trenger ungene hjelp til å lære seg dette. Og det er vi voksne som både kan finne ut hvilke manglende ferdigheter barnet har og hjelpe til med å bygge dem opp.

Og jammen er det en fersk artikkel fra klikk.no også «ANGST OG SINNE HOS BARN Vrang, trassig og sint? Mer grensesetting kan ha motsatt effekt Opprør kan være tegn på angst.» – se artikkelen her.

Og her (november 2015) har Casa Kaos-bloggen tatt opp tråden. «Regler og grenser er ikke svaret på alt!« Knallbra! Jo fler som oppdager «problemløsning gjennom samarbeid», jo bedre!

Kom til grunnkurs med Dr. Ross Greene i Oslo oktober 2016

I oktober 2016 kommer Ross Greene tilbake til Oslo for å holde kurs om metodikken. Det anbefales på det varmeste! Se mer på nettsiden: http://www.famlab.no/problemlosing-gjennom-samarbeid/

Se Dr. Ross Greene her:

• Advice on how kids do better if they can vs. if they want to (m.fl.)

OG videoen «What are kids telling us?»

Ross Greene, Ph.D. from Lives In The Balance on Vimeo.

Boken «Lost at school» finnes hos Amazon.com her. Det kommer TO nye bøker høsten 2016:

• For foreldre: «Raising Human Beings: Creating a Collaborative Partnership with Your Child» (se den hos Amazon.com her – utgis 9. august 2016) 
• For lærere og andre som møter barna på jobb har det akkurat kommet en oppfølger til boken «Utenfor». Lost and Found: Helping Behaviorally Challenging Students (and, While You’re At It, All the Others) (se den hos Amazon.com her – også i Kindle-utgave!)