Jeg ønsker å fortelle om til 3 elever som går på skole her i Norge. I den norske enhetsskolen som skal gi like muligheter for alle:

Elev X:

Er veldig urolig i klassen sin. Pratsom. Sitter ikke stille. Forstyrrer mye. Han gjør aldri lekser og lærte å lese temmelig sent. De fleste skylder på bakgrunnen hans. Har foreldre fra et afrikansk land som begge jobber i typiske lavstatusyrker. Når man snakker med X virker han ualminnelig oppvakt og engasjert. Mange ganger har noen jeg kjenner tenkt at her er det stor «omløpshastighet» i hodet, tenk for et potensiale! Men hva skjer?

I 3. klasse hadde han ikke lært å lese. Da tok en lærer tak i akkurat dette (flaks!) og nærmest «tvang ham» til å lære å lese. På 2 måneder gikk gutten opp i nest øverste mestringsgruppe i norsk og matte (4 nivåer) og til den høyeste i engelsk. Fortsatt uten å gjøre en lekse. Han burde ha blitt oppdaget og utfordret i første klasse. Noen burde passe på at han får utvikle sitt potensiale. Dessverre er det ingen på hans skole som tar tak i hans evner, ingen voksen har hatt tro på at han blir annet enn kanskje taxisjåfør pga av bakgrunnen hans. Hjemme er kanskje ikke utdanning så viktig og de voksne har mer enn nok med sitt.

Er dette riktig forvaltning av denne guttens ressurser?

Elev Y:

Skoleflink. Drømmer om å bli forsker. Foreldrene er lavt utdannet og kan ikke støtte med å gi noen form for undervisning hjemme. De har heller ikke økonomi til å sende ham til Forskerfabrikken eller finne en privatlærer som kan utfordre ham faglig. For denne eleven er den vanlige skolen er den eneste kilde til utdanning som finnes. Nivået på undervisningen er lavt – «en svak klasse». Ingen i denne klassen får heller gå videre før «alle barn er med», han sitter og venter på å lære noe, venter på å få gå videre.  Kommer denne gutten til å komme videre til høyere utdanning slik skolen legger opp undervisningen?

Han har også rett på tilpasset opplæring, men så lenge det betyr «mer av det samme som de andre» får han ingen faglig utvikling!

– Er dette riktig forvaltning av denne guttens ressurser?

Elev Z

Er utredet hos PPT. Her ble han testet med WISC og fikk ”diagnosen” evnerik. Begge foreldrene har høyere utdanning. I samarbeid med skoleledelse og PPT har foreldrene laget et opplegg som læreren har godkjent. Foreldrene underviser hjemme og sender med lekser til skolen. Han får i praksis tilpasset opplæring på grunn av at han har ressurssterke foreldre som kan yte faglig bistand og trå til når skolen ikke klarer det.

I den norske enhetsskolen har en av disse guttene mye større sannsynlighet for å komme seg videre i utdanningssystemet. De to andre får ikke den støtten de hadde trengt, de har ikke foreldre som kan pushe skolen og støtte faglig. – Er det en slik enhetsskole vi skal ha?

Tilpasset opplæring har lenge vært et mål og en fanesak i skolepolitikken. Alle elever SKAL få tilpasninger i forhold til sine evner og forutsetninger, det er lovbestemt. – Men får de det?

Norske lærere har svært liten kompetanse i å gjenkjenne evnerike elever, og tilpasse undervisningen for denne elevgruppa. Det er ikke så rart – temaet har vært utelatt fra pedagogikkutdanningen i årevis. Myten om at «De flinke klarer seg alltids» lever i beste velgående. – Har i realiteten departement og minister latt lærerne i stikken her? Når vi vet fra forskning at «tilpasset opplæring» er et begrep som forstås svært ulikt i skole-Norge, er det da rart at skolen gjenskaper sosiale forskjeller? (Se f.eks. http://nyheter.uib.no/?modus=vis_nyhet&id=50704)

Elev X og Y over kan ha flaks, de kan møte en engasjert lærer som ser forbi sosial status og forstår at de har evner utover det normale. DA kan det hende det blir tatt tak i, og de får utvikle seg og nå sine drømmer og mål. – Eller de kan klare å ta tak i situasjonen selv. Ikke alle skolelelver greier det.

Jeg spør igjen: – Er det en slik skole vi ønsker? At elever som har fått utdelt svært gode evner er helt avhengig av ressurssterke foreldre eller flaks med læreren?

Er det slik Utdanningsminister Kristin Halvorsen ønsker å ha det? Er det slik Trond Giske og Mariann Aasen ønsker å ha det? Sistnevnte skriver så vakkert om å gi de faglig sterke elevene utfordringer på ungdomsskolen. Jeg er redd at Det som i realiteten er manglende tilpasset opplæring helt fra 1. trinn av gjør at fremtiden for to av elevene jeg skriver om over er smuldret bort lenge før de kommer til ungdomsskolen.

Dersom vi skal ha en likhetsskole må den gi ALLE disse tre guttene samme rettigheter til å utvikle evnene og potentialet sitt.
Uansett bakgrunn. Slik er situasjonen ikke i dag.