Oj, oj. Gjett om jeg har «skrevet» en del blogginnlegg i tankene i det siste… MEN tiden har ikke helt vært på min side. Andre hendelser har måttet gå foran, så både blogging og andre «digitalsosiale» opplevelser har blitt lagt på hylla for en stund. – Men i mitt hode har jeg blogget, tenkt og fundert. Så får vi se om det kan bli noen nye innlegg her etter hvert som høsten skrider frem.

For et par uker siden var jeg deltaker på European Council for High Abillity sin konferanse «Giftedness across the Lifespan» (se www.echa2012.info). Fire dager med mange inntrykk, hyggelige møter, nye tanker. Det kommer mer om ECHA og konferansen senere har jeg tenkt. – Forøvrig er jeg nå også ECHA sin korrespondent i Norge. Jeg gleder meg til utfordringen!

Men i dag vil jeg bare henvise til en dansk artikkel. Den er skrevet av Jakob Haahr-Pedersen for en god stund siden. Han skriver et godt innlegg om «De tabte talenter» (pdf-utgave av artikkelen fra DPU Aarhus sitt magasin Asterisk finner du her). Han henviser til lektor Kirsten Baltzer ved Aarhus Universitet Institut for Uddannelse og Pædagogik – Læring som er en av de danske fagpersoner som har forsket på evnerike barn i Danmark, bl.a. for den danske regjeringen.

Kirsten Baltzer er også intervjuet i debattfilmen jeg har omtalt her, og hun er en av forfatterne av den nye danske boken Talent i skolen som er omtalt her.

Jakob Haahr-Pedersen skriver:

Den rummelige skole tager ikke højde for de kvikke elever. Ifølge lektor Kirsten Baltzer er der efterhånden så mange tegn på, at denne type børn har det dårligt i skolen, at problemet ikke længere kan overses. Skal de kvikke elever have et bedre skoleliv, må skolen stille deres intellektuelle sult.

Jeg synes begrepet «deres intellektuelle sult» er så fantastisk bra! – Tidligere har jeg brukt begreper som «vitebegjær», men det er nesten for svakt å regne for mange av disse ungene. Jeg har selv opplevd unger som nærmest blir desperate av mangelen på intellektuell stimulans, – noe som merkes i hele deres vesen. (OG som kan bli feiltolket som hyperaktivitet eller konsentrasjonsvansker dersom læreren eller andre i barnets nærhet ikke har fått opplæring i å gjenkjenne typiske atferdstegn hos et evnerikt barn.)

Videre sier Kirsten Baltzer i artikkelen:

“Det er stadig meget udansk at interessere sig for de børn, der kan løbe hurtigere end stort set alle de andre. Det danske skolesystem er helt igennem baseret på en lighedstankegang. Det vil sige, at når vi bliver alt for forskellige, så har vi problemer med det.»

Er det noen som kjenner seg igjen ift. den norske skolen? Har vi latt likhetstankegangen ta overhånd i så stor grad at vi tror at alle elever trenger det samme – ihvertfall dersom de er smartere enn «snittet». Eller?

Det forundrer meg at noen lar seg så til de grader provosere av at de evnerike – intelligente – begavede barna faktisk finnes, og at de har samme behov for tilpasset opplæring som alle andre elever. – Når noen med ståsted norsk skole skriver på sin blogg «Jeg har aldri møtt et barn som er smartere enn meg» sier det meg enten 1) vedkommende er uvanlig og ekstraordinært intelligent, eller 2) vedkommende har aldri lært noe om evnerike barn. Antagelig ble innlegget fra Hege Tunstad (Aftenposten: «Vi som sover i timen«) så provoserende i sin enkelhet at en eller annen klaff datt rett ned foran hjerneområdet som burde tatt til seg ny lærdom. – Snodige saker!

Hvorfor føler noen seg så provosert at de går rett i skyttergraven? Har du en teori du vil dele? – Mens du funderer på saken kan du gå til nettsiden, og les artikkelen «De tabte talenter» fra Jakob Haahr-Pedersen.

Jeg skal gå tilbake til et par pensumsider som skriker på meg. God kveld 🙂