TV2 bringer en historie hentet fra norsk skolevirkelighet. Dette er historien om lille «Morten» som gledet seg inderlig til skolestart, men som ble møtt med grove mangler i den tilpassede opplæringen han hadde behov for (brudd på Opplæringsloven!). Vi kan vel trygt si at det startet ille og raskt ble til det verre…

Da atferdsproblemene begynte etter kort til på første trinn forsøkte foreldrene å hinte frempå om større faglige utfordringer. Hva svarer læreren?

At dere har pushet ham til å lære masse før skolestart er ikke mitt problem

Jeg blir så matt.. «Pushy» foreldre skaper I k k e et evnerikt barn. Det evnerike barnet drives frem i læringen av en læringshunger som er helt & aldeles selvgående. Og så lurer jeg på: – Hvorfor tar vi ikke barnets perspektiv her? Barnet møtes med en klassehverdag preget av fagstoff han har behersket for flere år siden. Samtidig har han gledet seg enormt til endelig å få gå på skolen og lære. Og for ikke å forglemme: han er faktisk 6 år. En seksåring som har «mange aldre på en gang» – fysisk alder, mental/intellektuell alder, og emosjonell alder. Trolig er han ganske asynkron, noe det skal mye hjelp og bistand fra oss voksne til å «samle» etter hvert som årene går.

Hvordan gikk det med «Morten» videre? Det utviklet seg i en negativ spiral, atferdsproblemene ble større, og til slutt ble han henvist til hjelpeapparatet. Det forunderlige er jo at selv med en rapport fra BUP som tilsa at denne eleven hadde et sterkt behov for bedre tilpasset opplæring, så skjedde INGEN TING:

Barne- og ungdoms-psykiatrisk avdeling(BUPA) gjorde en utredning av «Morten», og konkluderte med at hans adferd kunne grunne i manglende utfordringer på grunn av høy begavelse.

Skolen tok ikke utredningen på alvor og forelderene fikk beskjed om at det ikke var på tale med tilrettelagt undervisning på et høyere nivå, før atferdsproblemene var løst.

Dette er ikke unikt. Jeg har hørt det før. Skolen sier: FØRST må eleven lære og oppføre seg, og SÅ kan vi tilpasse opplæringen.

Beklager, skole-Norge. Når dere tillater dere å stille så store spørsmålstegn ved en faglig fundert anbefaling fra hjelpeapparatet, for så å kreve «atferdsendring først», stiller dere lyskasteren i fullstendig feil retning. Her er det UNDERVISNINGEN som er årsaken til atferdsproblemene – gjør noe med den, og så skal du se at atferden vil endre seg.

Jo raskere VI endrer oss i skolen, jo bedre er det for eleven. Har problemene fått foregå over tid vil eleven trenge lenger tid på å finne tilbake til seg selv. (Se hele historien om Morten hos TV2.no her.)

Kræsjlanding krever innsikt & samarbeid

Når det evnerike barnet kræsjlander i skolen og etter hvert begynner å uttrykke sin frustrasjon over den taktfaste fellesundervisningen som ikke tar hensyn til hans særskilte behov, da skal vi som er i skolen gjøre MINST fire ting:

1. Lytte til barnet
2. Lytte til foreldrene
3. Anerkjenne foreldrenes bekymring
4. Skaffe oss kunnskap

I det øyeblikket vi er villige til å ta barnets og foreldrenes perspektiv og anerkjenne de bekymringene som hjemmet har, først da kan vi legge grunnlaget for et godt skole-hjem samarbeid.

Når vi så har strakt ut hånden til eleven og hjemmet, skaffet oss kunnskap og åpnet hodet for nye vinkler – DA skal vi snu den store lyskasteren mot oss selv: hva kan VI gjøre i vårt klasserom? Hvilke tiltak kan JEG iverksette for at «Morten» skal oppleve faglig mestring, få autentiske mestringsopplevelser?

Mestring er viktig for elevens motivasjon og følelse av egenverd. Skap mestring!

Kunnskap

Kunnskap kan du f.eks. få her:

• «Hva må du vite om evnerike barn i skolen?»
• «Smart, men lat» om bl.a. svensk forskning
• «Forbannet smart«
• «For smart for skolen?» (Etiennes historie)

Eller ved å lese disse andre ferske historiene fra skole-Norge:

LES MER HER: Begavede «Morten» ble nektet tilpasset opplæring – TV 2 Nyhetene.