Image by dan at freedigitalphotos.net
Her før sommeren spurte jeg om du hadde tenkt over hvilke elever i ditt klasserom – din skole – i alle våre skoler – som hadde lært minst det siste skoleåret.
Spørsmålet ble veldig aktuelt etter at jeg de siste månedene har fått flere henvendelser av samme typen.
De går omtrent slik
«Hva skal vi gjøre? Skolen tror ikke på oss når vi sier at barnet blir urolig pga. fordi h*n trenger mer faglig stoff å bryne seg på!»
«Hva skal vi gjøre? Skolen beskylder oss for å være pushy når vi ønsker at de finner ut barnets faktiske faglige nivå. – Hvordan skal de kunne tilpasse skikkelig når de ikke VIL finne ut faglig nivå, og nekter å høre på at eleven regner matematikk på to trinn over hjemme, men underyter på skolen?»
Kanskje ikke så rart det siste? Dansk forskning påpeker at lærere uten kunnskap om evnerike barn tenderer til å tro at barnet ikke egentlig har sterke evner, men at ønsket om bedre tilpasset opplæring heller bunner i foreldrenes ønsker/forventninger.
-Tankevekkende…
Andre henvendelser jeg har fått i det siste lyder:
«Det kjennes så håpløst! Skolen mener at alle må gjennom det vanlige pensumet FØR barnet kan få større faglige utfordringer. Resultatet er at barnet blir mer og mer fortvilet, h*n blir så sint over ikke å få lov til å lære noe. Hva skal vi gjøre?»
Et annet kjempeargument mot vanskeligere fagstoff (?!) som foreldre forteller at de møter i skolen er følgende:
Vår skole scorer så høyt på nasjonale prøver og kartleggingsprøver. Selvsagt betyr dette at vi ivaretar alle våre flinke elever.
Jeg gir meg egentlig ende over (selv om dette jo er kjent)… La meg ta det siste først:
Kartleggingsprøver
Informasjon fra kartleggingsprøvene skal, iflg. informasjon hos Udir.no, brukes av skolen og lærerne for å: «identifisere elevar med særskilde utfordringar, slik at dei kan få ekstra oppfølging.»
Det er altså slik at kartleggingsprøvene er utformet slik at
Dei fleste elevane vil få til det meste av prøve, og mange vil oppleve at ho er lett. Prøva vil derfor ikkje gi mykje informasjon om elevar med høge ferdigheiter. (Udir.no)
Altså: De nasjonale kartleggingsprøvene gir ingen informasjon om elever som egentlig ligger langt over trinnets nivå. Prøvene er primært utarbeidet for å avdekke elever som ligger under såkalt «kritisk grense», og som derfor trenger ekstra bistand for å gjøres i stand til å fullføre skolen («Foreldreinformasjon om kartleggingsprøver», hentet her hos Udir.no).
Gir gode resultater på nasjonale kartleggingsprøver et godt grunnlag for å si hvordan skolen tilpasser «oppover»?
– Det er vel kun ET godt svar her: N E I
Hvordan skal man tilpasse for en evnerik elev?
Hva med å starte med å finne elevens faglige ståsted?
Professor ved Høyskolen i Hedmark Thomas Nordahl skriver i sin bok «Eleven som aktør. Fokus på elevens læring og handlinger i skolen» (side 161) at:
«det er nesten umulig å tenke seg at en opplæring i samsvar med elevens evner og forutsetninger kan realiseres uten at læreren har kjennskap til disse evnene og forutsetningene»
Altså for å tilpasse riktig må vi vite hvor elevene står faglig!
Dersom skolen ønsker å vite mer om elevens faglige nivå må de utfordre dem i en trygg pedagogisk setting, og se om eleven da evner å vise hva han kan. Diagnostiske prøver som er laget for å avdekke vansker hos eleven egner seg dårlig til dette (f.eks. Carlstens leseprøve), så vi må finne andre løsninger. – Gi dem eksempelvis årsprøven for trinnet over. Mestrer eleven mye her? Gå videre og bruk årsprøver for året deretter.
Har du et nytt tema på trappene på trinnet? Gi eleven en «pretest». Behersker eleven størstedelen av dette (f.eks. 80%), la ham/henne arbeide med samme emne, men med fagstoff som går mer i dybden (beriking). Passer det ikke å gå i dybden i akkurat det temaet dere skal arbeide med, så finn noe annet. Kanskje kan du vekke en sovende interesse i eleven? Utfordre henne til å skrive et foredrag om noe hun brenner for? Ta tak i urettferdighet i verden, miljøproblemer i nabolaget, skrive leserinnlegg til Si;D i Aftenposten?
Det viktigste av alt: gi eleven utfordringer SAMTIDIG som du bygger et passende «stillas». Også disse elevene har behov for å møte faglig motstand, og de trenger bistand fra kompetente voksne for å bringes ut i den nærmeste utviklingssonen uten å få panikk. De trenger bare litt annerledes «stillas» enn mange andre elever.
Under radaren
Det ER ikke rart at mange evnerike elever havner under radaren i den norske skolen. Vi har i flere tiår nærmest latt som om disse elevene ikke finnes i Norge. Lærerutdanningene nevner dem sjelden eller aldri, vi har ingen sentralt gitte retningslinjer fra Utdanningsdirektoratet som kan lede skoler og lærere på vei, og forskningen innenfor fagfeltet er sterkt begrenset.
I Stortingsmelding 20 har man et gledelig nok det lite delkapittel om de evnerike elevene som du gjerne må lese – det heter «Høyt presterende elevene». Når du leser – husk bare at begrepet «høyt presterende» er særs misvisende. En elev som i lang tid aldri har blitt utfordret faglig, snarere har fått «mer av det samme» vil høyst sannsynlig ha utviklet alt annet enn høye prestasjoner i skolen. Antagelig har han heller perfeksjonert sin rolle som underyter i relasjon til skolen, noe som det tar både tid og felles innsats skole-hjem å reversere.
En evnerik elev KAN være høyt presterende, men det er langt fra sikkert eleven utviser en atferd som gjør at skolens oppmerksomhetsbjeller klinger i retning av at «her er det en elev med ekstrem lærelyst». Snarere kan det hende at en skole med manglende kunnskap og oppmerksomhet rundt denne elevgruppen lar mytene råde.
Myter om evnerike
En anerkjent amerikansk forsker, Ellen Winner (les gjerne hennes bok Gifted Children – myths and realities) skriver bl.a. om en del myter som finnes om de evnerike. Den svenske professor Roland S. Persson oppsummerte noe av dette i en fersk artikkel for det svenske Specialpedagogisk Tidskrift (juni 2013), og dette er noen av de områdene Persson viser til i artikkelen:
- Alle mennesker er ikke evnerike. Dette er ønsketenkning. Det er bare noen få prosent av befolkningen som på vitenskapelig grunnlag kan fastslås å være evnerike.
- Å være evnerik betyr heller ikke at man er god til absolutt alt. Akkurat som alle andre er de evnerike gode på noen områder, og mindre gode på andre områder.
- Å være evnerik betyr ikke nødvendigvis at man er ekstremt intellektuell og derfor har en høy IQ. Man kan være evnerik på mange ulike måter og ikke alle disse har noe med IQ å gjøre
- Evnerikhet er ikke noe som kun er medfødt, og heller ikke noe som bare er et produkt av sosial miljø og innlæring. Begge deler spiller en rolle. Om det er noe som genetisk forskning har kunnet slå fast i senere tiår, så er det at arv og miljø spiller sammen på veldig ulike måter i ulike miljøer for ulike typer atferd. Men arv og miljø kan aldri skilles fra hverandre.
- Å være evnerik er ikke et sosialt privilegium. Tvert imot møter disse barna ofte sosiale problemer. De er altfor annerledes sammenlignet med sine omgivelser. De ses på med mistenksomhet både når de er barn og når de er voksne, og blir ikke sjelden marginalisert eller de velger selv å bli det. Klinisk depresjon er ikke uvanlig, særlig blant intellektuelt evnerike.
- Å være evnerik innebærer ikke at man har alle muligheter til fremgang og lykke i samfunnet. Dette hører selvsagt sammen med antagelsen om at det innebærere et visst sosialt priviliegium å være evnerik. Man må anerkjennes av samfunnet for overhodet å kunne delta i det. For at en evnerik skal kunne bidra med sine sterke evner kreves først at hans/hennes evner er akseptert og anerkjent. Det holder ikke med bare toleranse. Her i Sverige (og i Norge) er det ikke uvanlig å møtes av et «hvem tror du at du er egentlig» dersom du hevder at du kan eller vet mer enn de fleste andre. Aksept for denne type tenking er mye større i f.eks. USA, Storbritannia eller det tyskspråklige området. Der skulle samme utgangspunkt heller møtes av kommentaren «OK, så bevis hva du kan!». Hos oss får den evnerike vanligvis ikke en gang den sjansen.
(Persson, Roland S. (2013), Särbegåvede elever och den svenska skolan. Specialpedagogisk tidskrift SFSP, juni 2013)
Hva tenker du om det å ha sterke evner? Bør disse ungene klare seg selv? Er det slik at i skolen er det faktisk viktigst å sørge for at alle oppnår en 3’er på vitnemålet, og så får heller de andre klare seg som best de kan? Kan vi forvente av norsk skole at de ivaretar hele spennet i elevgruppa, eller er det utopi? Burde foreldrene til de evnerike barna bare finne seg i at skolen ikke tilpasser, og heller sørge for et stimulerende hjemmemiljø? – Er det løsningen?
Takk til dere som tar kontakt og kommer med hyggelige e-poster og kommentarer. Jeg setter stor pris på at dere melder dere!
Krumelurebloggen 
Mine barnebarn reiste til Danmark, går på Mentiqa i Ålborg. Ingen her hjemme kunne hjelpe dem.» Dessverre » er 2 av våre barnebarn høyt begavet. Jeg sier dessverre p.g.a. at de ikke fikk oppfølging i den norske skole. I Danmark har de det fantastisk, men vi i Norge savner selvsagt vår familie som måtte flytte
Takk for kommentar! Å flytte for å finne en bedre skolehverdag er noe mange foreldre til evnerike barn vurderer – og gjennomfører. Det å bli «skoleflyktning» er ikke noe man gjør med lett hjerte, men noe man gjennomfører fordi man føler at man ikke har noe annet valg. Og det å flytte helt til Danmark bort fra familie og venner er nettopp en bekreftelse på det: en desperat situasjon som krevde drastiske tiltak. All respekt for de valgene foreldrene til barnebarna dine har tatt!
Det er stor mangel på kunnskap rundt evnerike barn i skole-Norge, og det er ikke så rart når det ikke har vært akseptabelt å diskutere temaet (og derfor har lærerutdanningene også unnlatt å gi studentene innføring i temaet). Den totale mangel på informasjon gjør at det blir mer «synsing» enn reell kunnskap der ute.
Denne bloggen er nettoppp et forsøk på å bøte på mangelen på kunnskap, og jeg ser på besøkstall og de søkene som gjøres i Google og andre søkemotorer at mye har skjedd på de 2 ½ årene siden bloggen startet. Jeg tror både arbeidet som er gjort i Foreldrenettverket Lykkelige barn (fra 2007) og boken «Våre evnerike barn. En utfordring for skolen» (som kom i 2011) har hatt en konkret og viktig påvirkning i riktig retning. – Men jobben er langt fra ferdig… Det viser jo bl.a. historien til dine barnebarn. Vi jobber videre. For ungenes skyld!