Kunnskapsministeren har vært i Canada og sett på et «gifted program»

By domdeen ID-100150008NRK-nyhetene fulgte nylig Torbjørn Røe Isaksen på en tur til Canada der han var på en skole og ble vist rundt. På denne skolen hadde de også et «gifted program», og både ministeren og flere elever ble intervjuet om dette. Syntes Røe Isaksen at dette var noe å ta med hjem? Såvidt jeg husker svarte han at han nok ikke trodde at vi skulle kopiere det Canadiske systemet, men at man i Norge måtte finne egne løsninger. (Se mer om Canada og «gifted education» f.eks. her og her. Eller les om «Building gifts into talents: Brief overview of the DMGT 2.0» av Françoys Gagné, Ph. D. – fra hans foredrag i Second Life her).

Så, hva har vi fått med oss fra Canada? Jo, NRK skriver om besøket i Ontario, Canada at «Norsk skole vil lære av kanadisk «gifted program» og ministeren uttaler at:

– De er så bevisste på nivået til elevene, at elever på alle nivåer har krav på tilpasset opplæring. Det er jeg imponert over, sier Torbjørn Røe Isaksen.

Og det er laaangt å gå…

Undertegnede tenker at vi har kommet en lang vei når vi nå har en kunnskapsminister som både er interessert i feltet når han er på skolebesøk i utlandet OG svarer på spørsmål om det fra norske journalister. Samtidig må jeg innrømme at jeg er utålmodig… Senest i går snakket jeg med en fortvilet forelder som observerer at læringsgnisten er i ferd med å forsvinne i barnet. At barnet nærmest er i ferd med å gi opp skolen som et resultat av at skolen var mest opptatt av at eleven skulle sitte på stolen, snarere enn å se på egen undervisning. Forrige dagen hørte jeg om en liten knert av en førsteklassing som er i ferd med å gi opp skolen, for h*n elsker å sjonglere flersifrede tall, men må pent holde seg til tallet 7 fordi det er «ukas tall».

Og da har jeg lyst til å si som Torbjørn Røe Isaksen uttalte på TV Vestfold for en tid tilbake (her)

Hvis ikke vi gir de elevene som er flinke i fag flere utfordringer, hva i all verden er det vi holder på med da? (Torbjørn Røe Isaksen)

Ja, hva er det vi holder på med da? Jo, vi holder på med ganske mye..

Vi bekymrer oss for Aisha som akkurat har kommet til klasserommet vårt fra mottaksklassen, men som ikke behersker norsk godt nok til å forstå hva som skjer. Så vi prøver å tilpasse. Vi vrir hjernen for å finne løsninger for Robin som har hørselsvansker, og som er frustrert fordi mikrofonene som vi må bruke i klasserommet har gått i stykker IGJEN (og det tar lang tid før Hjelpemiddelsentralen kommer). Vi bekymrer oss for Una som har vansker med å gjøre lekser fordi mamma er syk – og derfor tilpasser vi leksemengde og -tyngde. Vi bekymrer oss for en liten elev som sliter med lesingen, så vi tilpasser lekser og prøver å organisere et lesekurs så fort som mulig. Vi jobber lenge søndag kveld for å finne gode opplegg for uka som kommer, og vi gleder oss over elever som mestrer og utvikler seg.

Men det er en gruppe unger vi ikke kan så mye om. De som ikke agerer som de «flinke», som opponerer og argumenterer, eller blir urokråker. Som får vondt i magen og skolevegrer. Fordi vi ikke klarer å finne løsninger som er gode, rett og slett fordi vi mangler kunnskap om tilpasset opplæring og differensiering for unger som «kan for mye».

Jeg har møtt lærere som ikke «vil» se at disse ungene finnes. Og jeg har fått huden full av kjeft en gang i tiden av en lærer som mente jeg var på viddene som ville pålegge skolen å tilpasse også her. Men aller mest treffer jeg lærere som VIL, men som strever fordi vi har unnlatt å snakke om evnerike elever i flere tiår. Det hjelper lite å mæle på om «forsert løp» i ungdomsskolen og «virtuell matematikk» når eleven er 7 år og vil lære noe mer NÅ, men blir ytterst usikker av å gjøre noe annet enn de andre.

Utålmodig!

Jeg blogger. Skriver. Holder foredrag og kurs. Får telefoner fra foreldre, skoler og PP-ansatte. Og ser av besøkene her på bloggen at det har skjedd mye der ute i skolelandskapet de siste 3 årene. Det HAR skjedd mye… Og ministeren HAR skjønt både dette og hint, tror jeg nok. Håper jeg…

Men nå er jeg ufattelig utålmodig, kjære kunnskapsminister. Fordi sånne små (og store) gnistrende dybdeklatrere, høydespringere og utenforboksen-tenkere, de sitter i norske klasserom i dag og trenger noe ANNET. De vil så gjerne ha en høyere temperatur, større utfordringer. Mer læring. De VIL ikke bare bruke tid på overflatefakta som de behersker fra før, de vil gå videre, dypere og raskere. Og vi som står i klasserommet ser det kanskje ikke fordi vi ikke har fått brillene til å SE disse ungene med.

Vi sluttet visst å snakke om evnerike unger en gang på 70-tallet. Vi bestemte oss for at unger med sterke læreforutsetninger, de klarte seg selv. Og i den forferdelige farten der glemte vi å se at disse barna nettopp er det: barn. Små og store unger med en læringshunger som går langt utenpå det vi vanligvis gjør i skolen, men som fortsatt trenger at vi voksne støtter og viser veien videre. 

«Først må han lære seg å sitte på stolen, så skal vi se om vi kan finne noen andre oppgaver»

Hørt den? – Jepp. Jeg har. Mange ganger. Og hver gang har jeg lyst til å ta frem min indre Harstadværing (gener) og ytre noen velvalgte gloser etterfulgt av et spørsmål om høner og egg. Hva må endre seg først?? For hva med å snu på flisa? Endre oppgavene og se om man kan få til en endring i atferd. Tenk tanken – gjør en endring – og se hva som skjer. Det er ikke sikkert vi vil se en umiddelbar endring, for tillært underyting kan ta tid å snu, men det er verdt et forsøk.

Og for å bli trygge i rollen som lærere for dybdeklatrere, så trenger vi kunnskap.

Hører du det, Torbjørn Røe Isaksen? Gi oss gjerne «telemedisin» eller nettbaserte kurs som kan gjennomføres i fellestid noen uker. Og hvorfor er det i dag ingen universiteter eller høyskoler i Norge som tilbyr videreutdanning om evnerike elever? Det MÅ da gå an!! Skolene og skole-eierne er også nødt til å få tydelige retningslinjer og anbefalinger fra Utdanningsdirektoratet, hvis ikke havner vi ytterst raskt i «vil-ikke»-fella. Både grunnet ideologisk begrunnet motvilje, og fordi det mangler kunnskap der ute.Og ikke minst tenker jeg at et kompetent fagmiljø må få ansvar for å «eie» disse elevene.

Jeg noterte på Bro Aschehougs høstkonferanse om evnerike barn at statssekretær Birgitte Jordahl (som åpnet konferansen) mumlet noe om private løsninger. Det kan godt være at det er et marked for privatskoler for evnerike barn også i Norge (som Mentiqa i Danmark), men det vil uansett være en løsning for de få. De aller fleste evnerike unger vil fortsatt begynne på første trinn på nærskolen sin. De bor på alle kanter av landet, har alle mulige slags bakgrunn både språklig og sosioøkonomisk. Så jeg synes vi må begynne i den enden OGSÅ. For ungenes skyld. 

====

Image courtesy of domdeen, at freedigitalphotos.net.

About Krumelure (Kari K)

Norwegian Teacher & Gifted Advocate, blog at Krumelurebloggen.no about giftedness in Norway. Lektor/kontaktlærer. Holder kurs om elever med stort læringspotensial (#evnerike) og hvordan gi tilpasset opplæring. Styringsgruppen Nordisk Talentnettverk. ECHA-Correspondent to Norway, Delegate of World Council for Gifted and Talented Children. Twitter: @Kariekol E-mail: Krumelure5@gmail.com

Posted on 26/11/2014, in EvnerikeBarn. Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. Noen barn trenger en grunn for å sitte på stolen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: