Skolegang med mange vansker

«Jeg er en total fiasko», hulket Maja hjerteskjærende. Fire år i skolen med fire timer ekstraundervisning i dansk og matematikk kulminerte i et følelsesmessig utbrudd. Hun hadde fortsatt ikke knekt lesekoden, og tallene 1-00 føltes i det blå. Lekser betraktet Maja som noe særdeles kjedelig – og ikke minst: bortkastet tid. Danske bokstaver var langt fra så interessante som hieroglyfer, og regnestykker kunne hun ikke se noe fornuft i å drive med.

Det var som om hun var i ferd med å instille seg på at skolen ikke var noe for henne, og hun hadde begynt å gi opp.

Fler og fler fag ble problematiske, og som en følge av dette forsvant mer av Majas selvtillit og konsentrasjon. Følelsene kom til uttrykk gjennom utsagn som «Jeg klarer ikke noe», «Jeg er dum» og «Det er noe galt med meg». Og etter hvert som hennes opplevelser av fiasko ble stadig flere tiltok disse følelsene i styrke.

Mor forteller:

Som mor var det fryktelig å se hvordan min datters selvverd begynte å smuldre opp. Hennes perfeksjonisme betød ofte at hun ble overmannet av frykt for ikke å være god nok, og for at hun ikke kunne leve opp til de forventninger hun mente ble stilt til henne – og som hun satte for seg selv.

Til slutt kulminerte det den dagen etter fire år i skolen:

«Mitt glass er ikke bare halvtomt, det er helt tomt», gråt Maja hjerteskjærende. Kvelden før hadde hun brutt helt sammen da mor leste godnatthistorie for henne. Maja fortalte ofte hvor forferdelig det var å være den eneste som fortsatt ikke kunne lese, og hvor flaut det var at hun ikke bare måtte ha ekstratimer i dansk, men også i matematikk. «Når stopper dette”, hulket hun, ”må jeg kanskje også ha spesialundervisning i kristendom, klassens time og naturfag?»

Etter hvert som hennes selvverd falt, begynte hun å isolere seg mer og mer. Hennes sosiale nettverk bestod av en lettere marginalisert gutt med dysleksi i klassen hennes. Han dyrket også hennes snevre interesser. Den store nysgjerrigheten og spørrelysten fra tidligere var stort sett borte. Det ble mer og mer tydelig at hun mistrivdes sterkt, og hun gjemte seg bak sin halvlange pannelugg og flyktet mer og mer inn i en verden av Lego, dinosaurer og japanske Bakugan og Pokemon.

Skolens håndtering

Trass i utallige henvendelser til lærere, hjelpeapparat og skoleledelse ble det mer og mer tydelig, skriver mor, at skolen hadde store problemer med å romme Maja. Ledelsen ved skolen manglet åpenlyst både viten, interesse og ressurser. Lærerne hadde riktignok mange gode intensjoner, men de manglet både tid og viten nok for å kunne inkludere henne i undervisningen. Samarbeidet mellom «specialcenter» og kontaktlærer var stort sett ikke-eksisterende.

«Flere gange opplevde jeg at lærer direkte stilte spørsmålstegn ved om folkeskolen nå egentlig var det riktige tilbudet til Maja siden hun tydeligvis krevde mere enn flertallet av  klassekameratene.», forteller mor.

Hvorfor ikke bare bytte skole? Nei, mor var bekymret ved tanken. Maja hadde tidligere hatt et stort behov for tydelige rammer og strukturer, og mor var fortsatt usikker på jentas toleranse for forandring. Imidlertid skulle det bli den berømte dråpen her også, – og i bokstavelig forstand. Et stort skybrudd og etterfølgende oversvømmelse i København gjorde at skolens «specialcenter» ble liggende oversvømmet, hvoretter all spesialundervisning ble kuttet ut en hel måned.

Resolutt kontaktet mor en annen kommunal skole hvor Majas søster hadde begynt året før. På et etterfølgende møte fant de en helt annen innstilling til – og syn på  –  spesialelever enn på den gamle skolen. I tillegg til at de hadde en av kommunens beste skolepsykologer med spesiale i dysleksi tilknyttet skolen, var det en tydelig politikk omkring barn med lesevansker og en skoleleder som selv hadde personlig erfaring med temaet; en sønn med lesevansker.

Ny skole

Til alles lettelse tok Maja selv nyheten om skoleskifte på strak arm. Allerede to dager etter at beslutningen var truffet var hun på plass i sin nye klasse, og gjorde samtidig mors frykt til skamme. Hun falt nemlig inn i sin nye klasse som det mest naturlige av verden. Allerede etter den første uken merket man at hun trivdes og et «så rart jeg ikke har gått her lengre». Og de sosioemosjonelle problemene så ut til å bli borte. Medelevene måtte bruke litt tid på å venne seg til en jente som nok var litt «merkelig» (hun gikk bl.a. mye alene) og de nye lærerne måtte også ta litt tid for å finne ut hvem denne jenta var:

«Sett utenfra ble det igjen tydelig at hun, tross den rivende utviklingen, fortsatt hadde noen utfordringer sosioemosjonelt.»

Det var fire andre elever med lesevansker i den nye klassen, noe som var stort for Maja. Det var faktisk helt naturlig og normalt at noen kunne kjempe litt ekstra med lesingen, og at skolen faktisk tilrettela undervisningen i ulike nivåer.

Kort tid etter skoleskiftet sier jenta det slik:

”Mor, å skifte skole er den beste beslutningen dere har truffet for meg i hele mitt liv”

Mor forteller at det er to områder som utgjorde den store forskjellen på den nye skolen: de anerkjenner hennes sterke evner OG de tar hensyn til dette. På den gamle skolen «så» de kun hennes vansker, med det resultat at hun stadig følte seg dummere og dummere etter hvert som hun kom lenger bak de andre faglig. På den nye skolen var det «lov til» å bruke sine styrker, samtidig som hun fikk støtte for sine vansker. De anerkjente også at ikke alle leser med øynene, og derfor fikk hun PC-støttet leseopplegg.

Når skolen nå anerkjente Majas styrker betød det at hun innimellom også IKK briljere med dybdekunnskap om f.eks. reformasjonen og Martin Luther, men også at hun ble fritatt for skrivearbeidet når de hadde gruppearbeid. I stedet fikk hun vie seg til rollen som informasjonsinnhenter og videreformidler, til stor glede for både henne selv og medelevene. Hun ble også satt med de faglig dyktige elevene i gruppe (til begges store skepsis), men samarbeidet viste seg så vellykket at begge parter senere ba om muligheter til å samarbeide.

Etter mindre enn et år på ny skole var Maja blitt merkbart bedre til å lese. Læreren bemerket også en stor sosial utvikling:

”da hun startede i klassen gik hun ofte alene rundt og ofte sad og gemte sig bag sit halvlange pandeår, men hun er en helt anden pige nu meget mere åben og social og det det er som om hun ikke behøver at gemme sig bag pandehåret længere”

Også hjemme skjede det en stor utvikling etter skoleskiftet. Maja ble mye gladere, og både selvtillit og nysgjerrighet kom tilbake.

Overraskende testresultater

Da hun skiftet skole ble det også bestemt at Maja skulle testes igjen, både for dysleksi og med en WISC-IV. Overraskelsen var stor da testingen ikke entydig kunne konkludere med at hun hadde dysleksi. Imidlertid viste WISC-testen noe interessant: mens hennes resultater på de to indeksene «Verbal forståelse» og «Perseptuell resonnering» lå forholdsvis høyt (hhv. 130 og 128j, lå delskårene på områdene «arbeidshukommelse» og «forarbeidingshastighet» nede på 98.

Skolepsykologen mente derfor at en stor del av hennes lærevansker kunne tilskrives denne store diskrepans mellom disse områdene, og da særlig den lavere skår i arbeidsminne (som er vår evne til å midlertidig fastholde informasjon, samtidig som man skal gjennomføre en oppgave).

Mor skriver da også at Majas testresultat passer godt med nyere forskning som viser at når barn har vansker med å lese/regne, så skyldes det trolig at de har problemer med å huske i det korte øyeblikket som skal til for å kunne sammenligne nye tall og bokstaver med dem de allerede kjenner.

Der findes ingen undervisning, der på en magisk måde påvirker hele hjernen. Men det har vist sig at have en positiv effekt at øve sig i f. eks at spille et musikinstrument eller hjælpe til med f. eks at skærer grøntsager om aftenen, sier mor.

Vi avslutter med mors utsagn om hva vi kan lære av denne historien. Jeg håper du som leser bloggen kan ta med deg historien videre i dine møter med små og store elever. «De er bare i terrasserte i det jeg ikke kan», sa et barn til meg en gang. Tenk om vi kan også se barnas ressurser! Jeg vet ihvertfall at jeg kommer til å ha med mmeg Majas historie når jeg møter «mine» elever fremover.

Takk til Tania, Majas mor for at du deler!

Hva tar vi med oss?

Mjas historie viser hvor vigtigt det er at dyrke styrkerne og ressourcerne hos et barn som på den ene side besidder store intelligens og på den anden side slås med store faglige problemer. Alle børn har nemlig brug for, at omgivelserne ser dem for det de kan og ikke kun det de ikke kan. Det betyder ikke, at man ikke skal arbejde med barnets svagheder, men for at få et helt barn ud af det, skal forældre, skolepsykologer, pædagoger og lærere i langt højere grad arbejde med de sider, hvor barnet har succes.

Det forekommer næsten banalt, at vi skal fokusere mere på barnet styrker, særligt når der nu tydeligvis er nogen meget store svagheder at slås med. Men erfaring med Maja viser hvor vigtigt det er at man i meget højere grad forsøge at, forstå det enkle barn og deres særlige evner, behov og udfordringer (uden at opfatte dem som at være uforanderlige) Børn som Maja har nemlig som alle andre børn et stort behov for er at blive accepteret både på trods af og på grund sine særlige træk for at kunne udvikle selvværd og selvtillid. Ingen har sagt det tydeligere end Einstein ” everybody is a genius, but if you judged a fish by its ability to climb a tree, it will grow up thinking it is an idiot”