Historien om Maja fortsetter. – Del 1 finner du i forrige blogginnlegg. 
Nå får du vite mer om Majas skolestart, og mor forteller om hvordan familien har slitt med å få skolen til å forstå barnet. Både at hun har særlige evner, og at hun har særlige behov i en skolesituasjon – på grunn av disse evnene.
Du tenker kanskje på vidunderbarn eller «genier» når du hører begrepet «evnerik»?
Det er ikke alle barn med sterke evner som «viser» disse evnene på en måte som får skolen til å forstå at barnet har uvanlige evner og et sterkt læringsbehov. Snarere kan de sterke evnene gjøre at barnet oppfører seg svært annerledes enn det skolen er vant til, og ihvertfall svært annerledes enn det skolen tror er vanlig for barn med sterke evner.
– I så måte er Maja et godt eksempel på hvordan evnerike barn kan skille seg ut. Hun oppfører seg ikke som en «flink jente».
Vi går til PsykologNyt nr. 10 fra 2009. Mamma forteller at Maja er en jente med spesielle interesser, hun er tenksom og egenrådig. Hun har også innlæringsproblemer (hun sliter med å knekke lesekoden) og dårlig kontakt med sine klassekamerater.
Hvordan går det med henne i skolen?
Og hvordan skal samfunnet hjelpe de «annerledes» barna?
Mor forteller:
Kan man være skolelei i «børnehaveklassen», spurte jeg meg selv da Maja nektet å gå på skolen. Det var langt fra første gang. Maja selv var ikke i tvil: ”Jeg vil tilbake til børnehaven”, svarte Maja alvorlig da venninnen hennes spurte hvilken klasse hun ville gå i, hvis hun fikk velge helt selv.
Skolen – hva med den?
Skolen så ikke Majas ressurser. De anså henne som umoden og motorisk urolig. Og mor ble stemplet som en overambisiøs mor som nektet å se sannheten i øynene, og som tvertimot hadde forelsket seg i tanken om å ha et begavet barn. (Jeg må innrømme at akkurat den motviljen har jeg hørt snev av også i norsk skole. «Hun moren der tror at barnet sitt er så intelligent, skjønner du.»…)
Maja møtes ikke faglig av skolen sin, de ser ikke hennes ressurser. Men de klarer heller ikke hjelpe henne med å knekke lesekoden. Inntil det kommer en ny lærer på banen. En lærer som «ser» Maja! Lærer Eva forstår at barnet har behov for tydelige rammer og ekstra støtte for å hjelpe henne over en del perfeksjonistiske trekk. Med Evas hjelp får Maja sitte i nærheten av tavlen slik at hun har Eva i nærheten, hun får strekke seg faglig i passe «doser», og hun knekker endelig lesekoden.
Men hun har en del spesielle behov. Fortsatt.
– Er det da bare tilpasset opplæring (undervisningsdifferensiering) barnet trenger?
– Eller har noen av disse barna sine helt særegne behov, sine «learning differences» på lik linje med en del andre barn som kan ha det vanskelig på skolen?
Majas mor sier det slik:
Selv er jeg af den klare overbevisning, at det ikke er nok bare at tale om undervisningsdifferentiering af de stærke elever i folkeskolen, som om det er en homogen gruppe, der nemt kan udpeges af forældre, skole og eleven selv.
Majas historie (og mange andres) viser, at der er en gruppe elever, som er anderledes, og som kan få svære uddannelsesmæssige problemer, hvis ikke man accepterer deres egenart og til tider særlige behov. Der er jo også tale om en gruppe børn, der er alt for ”normale” og velfungerende til, at de vil kunne trives i et kommunalt særtilbud for egentlige adfærdsvanskelige børn. Nogle af dem har så specielle gaver, at de ligger på grænsen til at være genier, men har store mangler eller ubalancer i andre dele af deres personlighed.
I denne gruppe finder vi børn og unge med sproglige, kunstneriske, musikalske og matematiske evner. De er ofte hypersensitive, overfølsomme og så fantasifulde, at det kan være for meget af det gode. De er ofte psykisk svage, klodsede, upraktiske og mentalt fraværende. De bliver generelt ikke forstået af forældre og lærere, og de bliver tit mobbet af deres kammerater.
Manglen på forståelse og værdsættelse på den ene side og deres egen konsekvente kejtethed på den anden side er grunden til unødig lidelse og fortvivlelse og fører i mange tilfælde til depression eller til foragt og aggressivitet over for andre.
Elitetilbud kan måske være rimeligt til de velintegrerede og velbegavede elever, som kan få et endnu bedre skoleforløb. Men diskussionen om dette tilbud overser en helt anderledes misrøgtet gruppe, nemlig de begavede og dårligt integrerede elever. Vi må nemlig ikke blot tage særlige hensyn til de svage og de stærke elever, men også til de mærkelige.
Og er er vi vel ved kjernen av Majas historie:
Barn som Maja trenger voksne mennesker rundt seg i barnehagen og på skolen som ser dem og anerkjenner deres særlige behov. Vi pedagoger trenger derfor å vite mer om evnerike barn. Vi må vite mer slik at barn som Maja ikke stemples som autister eller problembarn, men møtes med den forståelse de har behov for.
Og vi må slutte å stemple bekymrede mammaer og pappaer som overambisiøse foreldre. Vi må begynne å lytte til foreldre som forsiktig antyder (med eller uten dokumentasjon fra psykolog) at barnet deres har sterke evner. Vi må gi disse barna tilpasset opplæring slik at de kan strekke seg faglig, og vi må ta til oss det faktum at de kan være litt sære og «merkelige».
La oss lytte, og agere. La oss ta til oss ny kunnskap.
Til barnets beste!
Les del 1 av Majas historie her. Del 2 finnes i danske PsykologNyt nr. 10-2009 her.
Redigert: Se også mors innlegg om Maja i det danske magasin Folkeskolen.dk «Kan man være skoletræt i børnehaveklassen?» fra 2008.
Krumelurebloggen 
Akkurat som om jeg skulle skrevet det selv, et av problemene er kanskje at mange av lærerne faktisk ikke ønsker å ta så mye hensyn til disse barna og heller ikke forstår at disse barna trenger det. Og hadde jeg sendt denne linken videre til læreren og PPT så hadde de nok snakket om meg som den sære mora, vil jeg det ?? Som skrevet så mangel steder før, så er det kunnskap om disse barna mye skorter på dessverre.
Jeg tror fullt og fast på at informasjon om denne elevgruppa kan hjelpe dem. De lærerne jeg har kontakt med er ihvertfall lykkelige over å få informasjon, for de også ser enkelte barn og har problemer med å forstå hva de skal gjøre. Magefølelsen sier at «her er det noe», men de har ikke kunnskap om evnerike barn og vet da ikke at disse barna har særskilte behov.
Men jeg vet også at det er en del ideologisk motstand der ute. Kjell Skogen og Ella Cosmovici Idsøe skriver en del om dette i boken «Våre evnerike barn. En utfordring for skolen.» – Og vi så det senest da en lokalpolitiker fra AUF i Sola, Maren Østbø, utbasunerte høsten 2012 at Foreldrenettverket Lykkelige Barn var en forening for folk med et «forkvaklet barnesyn». Alt dette måtte hun trekke tilbake fra det offentlige rom, bloggen ble slettet og twittermeldinger likeså. Men den suverene ignoransen hun viste ligger nok ganske fast. Som et bevis på at angsten for å behandle noen forskjellig skal bety det samme som å ikke si at ungene er like mye verdt.
Alle unger ER like mye verdt, og nettopp derfor må vi begynne og snakke høyt om at også de evnerike barna har et sterkt behov for hjelp fra kompetente voksne.
Ville du blitt stemplet som «hu derre sære morra» ved å sende dette til skolen? Kanskje. Dessverre. Jeg kjenner mange foreldre som går på gummisåler når de skal snakke om disse tingene på skolen. – Og der er vi tilbake til: kunnskap, kunnskap, kunnskap 🙂
Og så er det på tide at våre sentrale politikere og utdanningsbyråkrater GJØR noe. Det hjelper så lite at det ligger en link laaangt inne på Udir.no som skriver mye bra om elever med «stort faglig potensiale i naturfag». – Det må skrives og forklares på offisielle nettsider, skolene må få HJELP til å finne frem. De må vite om det er «lov» å flytte en elev opp en klasse, og hvilke hensyn de bør ta.
Akkurat nå må hver enkelt lærer og skole finne opp kruttet – hver for seg, og hver gang. DET er suboptimalisering, det!!
Takk for formidling av Majas historie. Jeg har lyst til å dele litt av våre erfaringer. Vi har en sønn som på mange måter er som Maja. Hans møte med skolen ble tøft. De klarte ikke å se evnene hans fordi han ikke var spesielt flink i matte (som var det de forventet av et evnerikt barn). Skolen hadde verken kapasitet, kunnskap eller interesse nok til å å møte og anerkjenne ham som den han er. Resultatet ble en veldig negativ spiral. Etter to år var han en rasende og ulykkelig gutt hadde sluttet å skrive, gjøre matte og som hatet skolen. Hjemme leste han historiebøker for voksne. På skolen falt han helt ut av undervisningen.
Etter å ha gjort MYE research av ulike skoletyper, gjorde vi et drastisk valg. Vi flyttet for å kunne begynne på ny skole. Vi hadde reist rundt og besøkt mange skoler, og til slutt fant vi en montessoriskole (vi besøkte flere, men denne pekte seg ut). Her hadde de både en pedagogisk tilnærming som vi tenkte kunne fungere, og de hadde samtidig den rette innstillingen. Deres vanlige pedagogiske opplegg fungerte ikke umiddelbart for vår sønn, men istedenfor å legge «skylden» på ham, sa de: «Dette fungerer ikke så bra. Så spennende! Jeg lurer på hvordan denne gutten liker å lære?»
Det gjorde hele forskjellen. Nå har han snart gått ett år på den nye skolen. Vi ser en formidabel forandring. Han har blitt møtt, sett, anerkjent, og fått lov å fordype seg alt han har orket i det han er interessert i. Gradvis har skolen også funnet veier til å introdusere det stoffet han i utgangspunktet ikke ville lære. Resultatet har blitt en positiv spiral, der han får gode mestringsopplevelser istedenfor å hele tiden bli fortalt at han må være anderledes enn det han er.
Jeg håper vår historie kan være til inspirasjon. Det føltes som et drastisk skritt å flytte til et sted vi ikke kjente på grunn av en skole vi håpet ville fungere, men det var virkelig verdt det. Alle utfordringer er selvfølgelig ikke løst, det vil de sannsynligvis aldri bli. Men nå er vi i omgivelser der utfordringene ikke lenger er destruktive. De har blitt en normal og håndterlig del av livet.
Takk igjen for jobben du gjør med å synliggjøre mangfoldet av evnerike barn!