Åpent brev til deg som har gitt opp skolen..

Tulipan Jeg vet ikke om du husker det lenger nå. Den sprudlende gleden over å lære om nye ting. ”Hvorfor…?” spurte du. Uendelige rekker med spørsmål. Du ville vite ALT, og helst med en gang. Eller da du boblet over da du oppdaget bokstavenes verden? «IIISSS… Det står IS der?!» Og som du spurte og grov; ”Hva står det der?” i det uendelige. Gateskilt, butikkvinduer, avisa, barnebøker. Du gnistret i ren lærelyst og nysgjerrighet.

Da du var omtrent fire år oppdaget de hjemme at du kunne lese, og fra den dagen nærmest slukte du alt med bokstaver på. Og så var det tallene, da. De hjemme forstod nok ikke hvor raskt du ”så” mønstre, men det var ofte latter rundt bordet når du spurte og grov, utledet og regnet. Matteleksa til Storebror deltok du gjerne i – det tok litt tid før familien forstod at du satt på motsatt side av bordet og leste leksene hans opp ned.

Bursdagen til en av de eldre søsknene dine, da du gjorde gangestykker til underholdning rundt bordet med bursdagsgjester, husker du den?

Skolegnist?

Husker du hvordan du gledet deg til å begynne på skolen? Strak i ryggen med den nye sekken. Nye sko og nye klær. Husker du hvor voldsomt du forventet at NÅ skulle det skje masse spennende? – Kanskje skulle dere lære om det gamle Egypt eller om stjerner og planeter? Spennende temaer? Kanskje skulle dere lese lange bøker med mange spennende ord? Læringsgnisten var stadig stor da du startet i første klasse.

Husker du skuffelsen? Husker du forvirringen? Hvorfor kunne ikke de andre lese? Hvorfor var matten så enkel med masse tegning og bruk av klosser på pulten? Hvorfor ble læreren irritert når du stilte så mange spørsmål? Hvorfor måtte du viske ut tre sider i matteboka fordi du i ren iver og begeistring hadde regnet ut kapitlet en søndag formiddag mens mamma og pappa jobbet i hagen? Husker du den gangen du og kameraten ble sendt på grupperommet i en mattetime? Etter en stund fant dere ut at deres eneste ”forbrytelse” var å regne en side for langt i matteboka.

Husker du frustrasjonen over endeløse rekker med nesten like mattestykker? Riktignok fikk du matteboka for noen trinn over i sekken, men det var aldri snakk om å få hjelp til dette i timene. Du måtte pent regne side opp og ned med tosifrede tall i den blå boka, selv om du ved kjøkkenbordet insisterte på å hjelpe søsken med å løse ungdomsskolematte. Og ekstraboka, den måtte du pusle med selv. Etter hvert ga du litt opp det også..

Husker du hvordan alle i klassen måtte lese den samme boka i sjuende? En bok som lå langt unna det nivået du leste selv, og som hadde et innhold du for lengst følte deg ferdig med. Likevel måtte du lese ”et kapittel per dag” i en bok mens du lengtet etter den engelske ungdomsboka som lå på kjøkkenbordet og ventet. Du forstod ikke hvorfor det var slik, og ingen forklarte heller. De sa bare at det var viktig at alle gjorde det samme.

Det samme, samme… Et ekko i hodet ditt. 

Husker du når gnisten forsvant? Sluknet den sakte i løpet av barneskolen? Eller var det møtet med ungdomsskole? Stigende arbeidskrav, kombinert med store omveltninger i kroppen? Ikke minst konsekvensene av sju lange skoleår uten oppgaver som gjorde at du måtte strekke deg faglig, jobbe, fundere og faktisk få reelle mestringsopplevelser? Mas fra skolen om at ”du kan jo så mye”? Mammas forsøk på å få deg til å gjøre lekser? Krangling der hjemme om at ”Du kan hvis du vil!?!” Kan du ikke bare ta deg sammen, spurte de.

Husker du når gnisten forsvant? Kanskje kan du ikke helt huske når, men faktum er at du mistet gnisten. Etter hvert som karakterene dine har blitt dårligere og dårligere kan det se ut til at du langsomt har glidd inn i skoleapati. Du skal kanskje skjerpe deg i morgen? Du vet at du ”kan det”, men gidder ikke skrive den oppgaven før ”i morgen”.

Orker ikke, gidder ikke, kan ikke…

Du står midt i en stor og sterk tvil. Når du får så dårlige karakterer, så kan du jo ikke være smart? Mamma maser, tenker du. Orker ikke å forholde deg til dette maset. Du står midt i en langspurt i skolegangen, snart på springbrettet til voksenverden og vet ikke hva du skal gjøre. Men du er dritt lei.

Karakterene raser. Lærerne maser om manglende innleveringer, mamma/pappa maser fordi de ser at du ikke gjør det du burde. Det du kunne. Du blir bare lei – skal gjøre det ”i morgen”.

Det er mulig du ikke tenker bevisst på det, men det er svært sannsynlig at du lar være å levere inn oppgaver/lekser fordi du innerst inne tenker at du ikke orker å få dårlige karakterer. Hvis du tenker etter, er det slik at det faktisk lettere for deg å la være? Fordi alternativet er at du leverer, men kanskje ikke får et så bra resultat som du innerst inne ønsker deg?

Eller: Tar det senere. Tar det til våren.

Eller tenker du at du er flink nok til å få en 6-er på eksamen til våren, men du gidder ikke levere/jobbe/gjøre en innsats akkurat nå. For du fikser det. Senere. – Problemet er bare at mens du ”ikke gidder” faller du bakpå faglig. Mamma maser, men du orker ikke høre. Vil avgjøre selv. Har du tenkt på at hun kanskje har rett?

Du er ikke den første gutten eller jenta som sitter i ungdoms- eller videregående skole og har mistet gnisten. Du er antagelig ikke den siste heller.

Kanskje er du dritt lei voksnes mas, samtidig som du innerst inne VIL få OK karakterer, evt. fullføre videregående. Du vet jo innerst inne alt det ”fornuftige” om karakterenes betydning for hva du kan gjøre videre, men du bare orker ikke… Klarer ikke… Vet ikke hva du skal gjøre.

Jeg har ikke noen store og sterke svar til deg i den situasjonen du er akkurat nå. Men jeg vil skrive dette åpne brevet fordi jeg har møtt flere som deg, både direkte og via henvendelser fra ungdommene selv – og fra deres foreldre. Det handler om unger og ungdommer som har mistet gnisten. Noen av dem har til slutt nektet å gå på skolen fordi det føles ytterst meningsløst å sitte der. Andre møter opp, ytterst motvillig, karakterene raser. De voksne maser. Ikke en god situasjon å befinne seg midt i, men hva i all verden skal du gjøre?

Den eneste som kan bestemme seg for å snu situasjonen er du, men du må ta det første skrittet og be om hjelp. Snakk med dem hjemme, fortell dem hva du tenker, hvordan du har det. Sammen kan dere kanskje finne en løsning. Jeg håper du opplever at de hjemme kan støtte deg. (Hvis ikke må du finne noen andre: en slektning, en lærer, en helsesøster, en trener eller noen andre i nærheten!)

Kan dere sammen finne en mentor? En som kan veilede deg faglig? Eller en privatlærer som kan hjelpe deg å finne gnisten igjen? En gnist som kan gi deg lyst til å lære igjen? Tror du at du kan finne tilbake til følelsen av at du er en som liker å lære? Gnisten var der en gang, og den kan dukke opp igjen. Det tror ihvertfall jeg.

Kan du sammen med noen du stoler på finne en løsning på skoleproblemet som innebærer at du kan ta eksamen som privatist? Ta ting i eget tempo? Kan dere snakke med skolen, med helsesøster, eller andre som kan hjelpe deg å sortere tanker og planer fremover?

Uansett

Det vil kreve en innsats å få det bedre. Er du klar for den?

Jeg tror det er verdt innsatsen å prøve. Jeg håper du har lyst til å lete etter gnisten, og at du finner noe eller noen som kan hjelpe deg på veien. Alternativet er å la alt skure..

Jeg håper du finner gnisten. Lykke til på den veien!
Med vennlig hilsen
Kari

About Krumelure (Kari K)

Norwegian Teacher & Gifted Advocate, blog at Krumelurebloggen.no about giftedness in Norway. Lektor/kontaktlærer/spesialrådgiver. Kursholder - elever med stort læringspotensial (#evnerike) og tilpasset opplæring. Styringsgruppen Nordisk Talentnettverk. ECHA-Correspondent to Norway, Delegate of World Council for Gifted and Talented Children. Twitter: @Kariekol E-mail: Krumelure5@gmail.com

Posted on 29/04/2016, in EvnerikeBarn, skolevegring and tagged , , , . Bookmark the permalink. 9 kommentarer.

  1. Selv om man selv må ta tak i tingene slik de er blitt, er det ikke bare bare å finne noen som skjønner problemstillingen. Til slutt gir man opp og tror det må være slik.

    Jeg fikk ikke igjen gnisten før jeg fant et tema jeg interesserte meg for, som ikke hadde noe som helst med skole å gjøre. Om det bare så vidt minnet meg skole ble jeg fysisk uvel og klarte ikke å få meg selv til å lære noe som helst. I fjor, når jeg skulle begynne å fullføre VGS etter et par års fravær (og jeg mener bestemt opplevelsen min av 10 år grunnskole var en medvirkende faktor i sykdomsbildet mitt), måtte jeg starte med å ha matteboka liggende på stuebordet for å bli vant til den. Ikke noe annet press enn at den lå der, men det var ille nok i begynnelsen. Så mye vonde følelser knyttet til skole at jeg dissosierte om jeg prøvde noe mer (da snakker vi om en skolesituasjon der jeg flere dager ble hjemme fordi alternativet var å kaste seg foran skolebussen for å slippe å dra, og andre dager måtte jeg slåss mot impulsen når bussen kom kjørende).

    Nå har jeg et snitt på 4 i de fagene jeg tar, vet jeg «kan bedre», men med så mye annet rundt skolesituasjonen (+ sykdom) er jeg egentlig fornøyd. Målet har egentlig bare vært det å ikke bli suicidal iløpet av forsøket, få nye erfaringer så jeg ikke assosierer skole med noe j*vlig, og karakterene har kommet i andre rekke. Begynner på universitet til høsten 🙂

    • Takk for kommentar. Hyggelig å «høre fra deg» igjen, Aslaug!

      Viktige innspill du kommer med. Håper de kan være til nytte for dem som leser bloggen!

      – Hilsen Kari

      • Leser bloggen selv om jeg ikke alltid har noe å komme med, dette er derimot noe jeg her mye egenerfaring med, og da måtte jeg bare kommentere.

        Skulle ønske barn og unge slapp å gå gjennom et skolesystem som dreper lærelysten så til de grader, det er ikke bare enkelt å få den igjen.

      • Tror vi er på vei i riktig retning, men det tar tid.. Krysser fingre for Jøsendalutvalget og at det resulterer i konkrete endringer!

  2. Her var det mye kjent!
    Dessverre endte ikke vår historie så godt.
    ‘De der hjemme’ – jeg var en av dem, men forsto ikke da hvordan jeg som mamma kunne hjelpe. Eller hvor jeg kunne be om hjelp.
    Skolen så utfordringene, men definerte det som uro, rot og manglende innsats – uten noe annet forslag enn å ‘ta seg sammen’.
    En klok, forstandig, sosial og meget evnerik ungdom er nå en av dem som er satt på sidelinjen, uføretrygdet.

    • Så utrolig trist! Jeg vet jo om disse historiene, men de gjør vondt hver gang. Det var da også derfor jeg dro igang bloggen i 2012 (og kurs/foredrag og alt annet): håp om å hjelpe barn og unge, håpet om å hjelpe kolleger som trengte kunnskap.

      Krysser fingrene for veien videre for dere!
      – Hilsen Kari

  3. Kjenner så godt igjen både min egen skolehverdag ,og nå sønnen min sin hverdag,i dette brevet.
    Jeg kobla fullstendig ut i matte og fysikk/kjemi i ungdomsskolen. Fallt fra sterk meget i 7. og til ng og g på vitnemålet. Og det grunnet en lærer som overhode ikke kunne forklare utover hva boka sa…opp igjennom åren opplevde jeg mange lærere som overså min hånd i været når vi hadde diskusjoner /spørrerunder. Jeg stilte for vanskelige spørsmål.
    Mattevegring og manglende interesse for fysikk/kjemi har fulgt meg siden. Og det enda jeg har blitt testa i alle bauer og kanter fra nav,som viser at jeg kan dette,og jeg har tatt engelskspråklige tester på nett som har vist det samme. Men i min verden er jeg dum som et brød og kan ingenting når det gjelder disse fagene.

    Nå har jeg en sønn som sliter på samme måte. Han blir sur og irritert fordi han ikke ser hensikten med å repetere 1.klasselærdom i matte (han går i 5.) ,for dette har de jo lært for lengst! Han vil lære nye ting,og ikke stagnere.

    Nå flytter vi til en større skole,og håper det kan gi bedre skoledager faglig sett. Kanskje flere elever med samme behov,og lærere med bredere erfaring med ulike elevers behov…
    Synd at Montessori-pedagogikken ikke er regelen i skolesammenheng. Han gikk på en slik skole til litt uti 3.klasse,og han syntes aldri at skoletimene var kjedelige Han fikk tilpasset fagene til sitt nivå. Nå går han på en liten kommunal skole, og det har rett og slett vært et sorgens kapittel både for sønn og mor.

  1. Tilbaketråkk: Åpent brev til deg som har gitt opp skole...

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: