Herved bringes et interessant blikk bakover i tid. Professor  i psykologi Johan Olav Undheim skrev denne kronikken i «Norsk skoleblad» i 1990 (bladet var en av forløperne til bladet «Utdanning») .

Hvor mye har endret seg? Hvor mye er likt mellom norsk skole anno 1990 og 2016? – Her er det mange interessante refleksjoner å ta med seg, synes jeg. 

Undheim er en av de få stemmene som har ytret seg om evnerike barn i Norge frem til han dessverre døde i 1997. Han var på 70-tallet også med på en norsk normering av WISC-R sammen med professor Hilmar Nordvik. (Ellers nevnes han bl.a. som en av to instituttledere ved NTNU som fikk det senere Nobel-berømte ekteparet Moser under sine vinger i 1996. NTNU har vært et spennende sted i lang tid!)

Nysgjerrig på forskning fra den gang? Se f.eks.

Undheim, J. O. & Nordvik,.H. (1992). Socio-economic factors and sex differences in an egalitarian educational system: academic achievement in 16-year-old Norwegian students. Scandinavian Journal of Educational Research, 36,87-98.

Undheim, J. O., Nordvik, H., Gustafsson, K., & Undheim, A.M. (1995). Academic achievements of high-ability students in egalitarian education: a study of able 16-year-old students in Norway. Scandinavian Journal of Educational Research, 39, 157-167.

Nordvik, H. & Undheim, J. O. (1995). Cognitive abilities and parent resources in the prediction and understanding of achievement. In G. Kaufmann, T. Helstrup, & K. H. Teigen (Eds.) , Problem solving and cognitive processes. A festschrift in honour of Kjell Raaheim. Bergen: Fagbokforlaget.

Men altså: til Undheims kronikk fra 1990. Her kommer´n. Enjoy!

Myter om skoleflinke og evnerike elever

Av Johan Olav Undheim, professor i psykologi. Kronikk i Norsk skoleblad nr. 28-1990.

”Duksen i klassen har ikke noe godt ord på seg, verken på skolen eller i litteratur og omtale ellers. Han eller hun er gjerne sett på av de andre elevene som lærerens yndling og dermed utsatt for en viss utstøtelse av venneflokken. Men ”duksen” er jo i virkeligheten ikke lærerens yndling. Ofte viser også læreren en dårlig skjult forakt for den svært skoleflinke elev. I beste fall har læreren et komplisert dobbeltforhold til den flinke.

Ikke så rart, også lærere er vokst opp i vår felles kultur og har overtatt de felles negative holdninger til de spesielt skoleflinke. våre negative, i beste fall tvetydige, holdninger til skoleflinke og evnerike elever bygger dels på antagelser som savner dekning i fakta. Med dette innlegget ønsker jeg å peke på noen slike myter. Mine vurderinger bygger på egen forskning og internasjonal litteratur omkring temaet intellektuelle ferdigheter.

Kreativitetsmyten

”Det vi trenger er ikke skoleflinke elever, men kreative, skapende elever.” – Skoleprestasjoner settes her opp som motpol til kreativitet eller skapende virksomhet. Det siste er sjelden definert noe nærmere og kan romme alt fra kunst, musikk og teater til ”forskning” også innen realfagene. Men poenget er at kreativitet står for noe verdifullt i samfunnet, mens skoleflinkhet bare er å kunne de rette svarene på prøvene skolen har funnet for godt å lage.

Det ligger en ikke liten nedvurdering av skolen som institusjon i det som her sies. Men i denne sammenheng kan hovedinnvendingen uttrykkes slik: det lages en kunstig motsetning som savner grunnlag i faktiske forhold.

For det første: de elevene som er flinke på skolen er gjennomgående også mer ”kreative” enn andre elever, nesten uansett hvordan den måles. Ikke bare lager de skoleflinke bedre og mer idérike prosjektrapporter, er mer idérike i løsning av problemer av enhver art, men de ”skaper” også gjennomgående finere musikk, og endatil – om enn i mindre grad – finere tegninger, keramikk og sløydprodukter. Statistikken over ”verdifulle” bidrag er altså på deres side.

For det andre: I et livstidsperspektiv er det også slik at de skoleflinke er overrepresentert blant de som utmerker seg ved så godt som all skapende virksomhet. Dette er dokumentert i flere store oppfølgingsundersøkelser der en har studert barn og ungdom gjennom deres voksne liv. Resultatene taler klart mot at en kan sette opp kreativitet og skapende virksomhet som motpol til skoleflinkhet. Elever som på grunnlag av lærervurderinger og evneprøver ble ansett å være intellektuelt svært begavet, produserte senere vitenskap, oppfinnelser, musikk, kunst og litteratur i en mengde og på et nivå som langt oversteg det en ellers sammenlignbar gruppe kunne vise til.

Personlighetsmyten

”Duksen er flink, men slesk og innsmigrende, arrogant, selvopptatt og usolidarisk.”
– Personlighetsmyten er altså at de skoleflinke har negative personlighetstrekk – som mer enn oppveier deres begavelse i skolefaglig kunnskap. Men alle undersøkelser motsier disse påstander. Gjennomgående kommer de skoleflinke ut omtrent som vanlige barn og ungdom mht. personlighetsforhold. I de undersøkelser som finner noen forskjell, går den i motsatt retning – begavede barn blir beskrevet mer positivt enn gjennomsnittseleven, også av medelever.

Det forhold at det er liten, om enn positiv sammenheng mellom faglige prestasjoner og personlighet betyr naturligvis ikke at en ikke kan finne ”dukser” som er lite trivelige å være sammen med – på samme måte som en kan finne slike blant alle grupper elever. Verdenshistorien kan også vise genier som personlighetsmessig var svært avvikende, enn si demoniske. Men det er ikke noe grunnlag for å si at det generelt er noen slik sammenheng mellom begavelse og personlighetsmessig avvik.

Det er heller ikke noe grunnlag for å si at barn og ungdom må ”holdes nede” skolefaglig sett for ikke å bli utrivelig overlegne eller utvikle andre negative egenskaper – de sammenhengene vi har referert holder også i land som gjør mer for flinke elever enn Norge. Det faller da også på sin egen urimelighet at tilegnelse av kunnskap og innsikt i seg selv skulle bevirke overlegenhet og andre negative holdninger – med gode veiledere hjemme og på skolen skulle en kunne forvente at ny kunnskap skapte kontakt med et stadig større arsenal av kunnskap som igjen bevirket ydmykhet snarere enn arroganse.

Broilermyten

Broiler er betegnelsen på høne eller menneske som er ”dyrket” frem i hurtig tempo. Om hønas fysiologi og ernæringsverdi tar skade av dette, skal jeg ikke ha uttalt meg om, men farene ved å være menneskelig ”broiler” uttrykkes ofte. I vår sammenheng kunne vi like godt snakke om en myte knyttet til det å være ”barnestjerne”. Et engelsk uttrykk for dette – ”early to ripe, early to rotten” – var faktisk et utgangspunkt for en av de første og største oppfølgingsundersøkelser av evnerike og skoleflinke ungdommer. En fant imidlertid ikke noe grunnlag for en slik antagelse.

Broilermyten kan imidlertid også sies å omfatte ideen om at de skoleflinke riktignok kan mye, men savner den visdom og klokskap som gjør dem til ”gagns” menneske ute i det virkelige liv. Naturligvis er det slik at skoleungdom pga. alder savner livsvisdom og erfaring, men intet tyder på at skoleflinke ungdommer skulle være mindre i stand til å lære av praktisk handling og av livet selv. I den grad vi kan undersøke dette, tyder alt på nettopp det motsatte.

Ingen rettferdig fordeling

Alle tre myter synes å ha sitt utspring i et ønske om at de gode menneskelige egenskaper var ”rettferdig” fordelt. Språket har diverse eksempler på slike beskrivelser: ”Den som ikke har det i hodet, har det i beina”, ”lastenes sum er konstant”, etc. Når det gjelder intellektuelle egenskaper og personlighet er dette ønsketenkning uten rot i virkeligheten. Forklaringen på slike myter må være at dette i og for seg gode og demokratiske ønske om rettferdig fordeling er blitt så intenst at vi leter etter bekreftelse uten å ta hensyn til de mange observasjoner sin går mot en slik sammenheng. Naturligvis er det slik at vi kan finne eksempler på skoleflinke barn og ungdom som passer inn i mytene. Variasjonene er så vidt store at en kan finne eksempler på nesten hva det måtte være. Utgangspunktet for ønskene om en mer likelig fordeling av menneskelige ressurser kan da også være høyverdig nok – f.eks. det forhold at hvert menneske bør ha lik verdi uansett sine evner og anlegg. Men vi kan altså ikke bygge menneskeverdet på at ulike egenskaper og ressurser vil summere seg opp til det samme. Menneskeverdet må ta utgangspunkt i hva mennesket dypest sett er, ikke på en beskrivelse av ferdigheter.

Myten om at de flinke ikke egentlig er flinke, de dyktige ikke egentlig er så dyktige – og dessuten har andre laster – er seiglivet fordi den har basis i så vel høyverdige ideal som ønsketenkning – og misunnelse. Mot slike krefter kan forskningsresultat har vanskelig for å slå gjennom. Men jeg prøver likevel – fordi slike myter grumser til all debatt om et viktig emne for skole og samfunn. Alle seriøse undersøkelser viser altså at de skoleflinke og intellektuelt begavete elever er en elevgruppe med betydelige og varierte ressurser for tenkning, problemløsning og skapende arbeid på mange områder. Og denne gruppen er slett ikke som gruppe karakterisert ved arroganse og usolidaritet. Om dette kunne slå igjennom som utgangspunkt for diskusjonen om skolens og samfunnets tiltak overfor de skoleflinke, var mye vunnet.

Det følger ikke derav hvilket forhold skolen bør ha eller hvilke tiltak som bør settes i verk, men riktige premisser gir iallfall muligheter for en konstruktiv drøfting av et tema so nå opptar mange – og med rette.

**** Johan Olav Undheim, Norsk skoleblad, 1990.****

—-

Hva tenker du etter å ha lest Undheims kronikk fra 1990? Jeg husker selv at det boblet i hodet første gang jeg kom over den mens jeg satt på biblioteket på Høyskolen i Hedmark og sikkert burde studert noe helt annet… Kommentér gjerne her, eller send en tanke i innboksen min på Krumelurebloggens facebook-side.

Ha en god dag der ute!
– Kari