Hva er det som får en mamma til å uttale om sin sønn at «Jeg skulle ønske jeg kunne ta bort 10% av farten i hodet hans» (se Dansk artikkel)?

Hva er det som får en gutt til å si at han skulle ønske han kunne «ta det kloke ut av hodet» (sitat fra Ole Kyed), eller en jente til å si at hun føler seg som om hun er fra en annen planet?

Dette er uttalelser som gir et signal om at det ikke alltid er så lett, hverken å være et begavet barn, eller å være foreldrene til et barn som er begavet.

Men hvorfor det? Burde ikke foreldrene bare være lykkelige over at de har et barn som er begavet? Burde ikke alle foreldre egentlig ønske seg et barn som lærer ekstremt raskt og  bare flyter gjennom skoledagen, uten særlig motstand.

– Tenk å slippe terping og pugging? Høres fristende ut, ikke sant?

Sannheten er at mange av de begavede barna, og deres familier, ikke har det så enkelt. Mange av disse ungene kommer med en kunnskapstørst som tilsynelatende er umettelig. Fra tidlig alder er de gjerne mestere til å stille spørsmål. Rekkene av «Hvorfor det, da?» kan synes uendelige. Så fort et spørsmål er besvart kobler 4-åringen lynraskt inn noe han har lært fra før, plasserer ny kunnskap i riktig kontekst og kaster seg over mamma/pappa/en annen voksen på nytt: «Men, du sa at … – og da lurer jeg på hvorfor…»

– Eller tenk deg en 6-åring som spretter opp kl. 6 en lørdag morgen og bare MÅ finne ut hvordan steinalderøksene ble fremstilt. Han har en «craving» (må nesten sammenligne med gravides craving etter sær mat her…) etter kunnskap, må finne ut neste tema, kobler, grubler, spør og graver. Voksne rundt barnet kan bli ganske så utmattet av barnets ustanselige grublerier og kunnskapstørst.

Et sitat renner meg i hu: «You know your child is gifted when… he has asked «Why» 100 times, and it’s not even 8 o’clock in the morning» 😀 (For andre herlige gullkorn, sjekk ut den gratis e-boken «You know your child is gifted when…»)

Det største problemet med det å være et evnerikt barn (eller å ha et evnerikt barn) stammer imidlertid fra omgivelsene.

Dersom barnet hver dag går i barnehage eller skole og ikke blir sett for den de er, vil hverdagen kunne bli svært vanskelig. Den voksne, (lærer/førskolelærer/assistent) har som regel ingen kjennskap til temaet «begavede barn» og kan derfor møte barnet på en måte som forsterker barnets følelse av å være anderledes.

Ofte kan det f.eks. registreres at barnet «ikke er sosial nok» og det blir satt inn tiltak uten at de voksne forstår hvorfor barnet ikke «leker nok med de andre»:

• Barnet har et fysisk og reelt behov for å ta en pause fra fellesskapet, rusle rundt, få være for seg selv.
• Barnet føler kanskje ikke fellesskap med de andre; de andre leker «for barnslig» og snakker «for barnslig».

Ofte kan det bli tatt opp som et problem at barnet alltid søker seg til eldre eller yngre barn.

Hvordan ville du følt deg som 10-åring om du ble tvunget til å leke med 6-åringene hvert friminutt? En begavet førsteklassing kan faktisk ha mye til felles med en 10-åring, men dette blir sett på som problematisk fordi de voksne ikke har kunnskap om problematikken.

Men hvordan skal norske lærere kunne hjelpe det evnerike barnet så lenge de ikke en gang tenker over at barnet kan være evnerikt og at dette kan skape problemer? De «flinke barna klarer seg alltids» har vært tanken hos oss i mange tiår. At begavelse kan medføre problemer på skolen/i barnehagen, faglig eller sosialt er et så godt som ukjent problem.

Vi trenger kunnskap, kunnskap og kunnskap!

Da er det fantastisk å se at Kjell Skogen ved Universitetet i Oslo uttaler:

– Våre menneskelige ressurser er mer verdifulle enn oljefondet.

– og argumenterer for at det trengs flere tiltak for å gi spesielt evnerike barn tilpasset opplæring.

Kjell Skogen påpeker også i artikkelen at man i norsk pedagogisk utdanning hittil ikke har fokusert på de evnerike barna, verken i forskning eller undervisning.

Hva blir resultatet? Jo, vi ser at:
– At ditt evnerike barn er avhengig av flaks med læreren for å få tilpasset utdanning.
– At det evnerike barnet kan få tilpasset undervisning det ene året, men så bytter barnet lærer – og tilpasset opplæring blir borte.
– At lærere som vil finne ut hvordan de skal drive tilpasset opplæring for evnerike elever i altfor stor grad er overlatt til seg selv.

Krumelure heier på Kjell Skogen! 🙂

«Skogen mener at det å ikke ta disse barna på alvor er sløsing med ressurser, og at en satsing på dette kan gi store gevinster for den enkelte og for samfunnet.  – Det krever noe av oss som samfunn å legge til rette for at de får brukt og utviklet evnene sine. Mye tyder på at dersom man gir de evnerike adekvate utfordringer og gode arbeidsbetingelser, får man tilbake både god forskning, dyktige arbeidstakere og gode moralske samfunnsstøtter, avslutter han. (Se forøvrig artikkelen her.)