Det har de siste månedene vært mye fokus rundt det faktum at politikerne våre ønsker at det i større grad skal legges til rette for at ungdomsskoleelever skal kunne ta fag på videregående.

Er du en motivert og talentfull ungdomsskoleelev skal du nå få lov til å delta i undervisning på et høyere nivå enn dine medelever. Vel og merke i visse fag – og forutsatt at din kommune prioriterer sterke elever.  (At dette enda ikke fungerer helt etter intensjonen er et faktum jeg tidligere har omtalt på bloggen.)

Flott, sier jeg! Endelig er det «lov til» å snakke om at det finnes enkelte brister i vårt system for tilpasset opplæring. Det ser jo så flott ut på papiret. Opplæringslova § 1-3 sier at opplæringen skal tilpasses elevenes evner, anlegg og forutsetninger og kap. 5 at elever som ikke kan få forsvarlig tilpasset opplæring innen det ordinære tilbudet kan få et enkeltvedtak om spesialundervisning.

MEN nå sier altså våre utdanningspolitikere at vi har et forbedringspotensiale: også de sterke elevene trenger mer noe å bryne seg på. – All mulig honnør til politikere som ser at dette er en utfordring og som har tatt tak i denne –  ene – biten av hele puslespillet som gjelder evnerike barns situasjon i Norge. Ungdomsskolelevene skal hjelpes til å ta fag på videregående nivå. Flott!

Resten av puslespillet, da? Hvordan er det med de andre bitene?

Interesserer norske skolepolitikere, utdanningsforskere, skoleadministrativ ledelse i norske kommuner, rektorer og lærere seg for det?

Det kan tilsynelatende se ut til at resten av puslespillet er «piece of cake». Lovverket er der. De evnerike elevene har samme rettigheter som alle andre elever. Punktum.

Eller?

Mye taler for at det ikke er så enkelt. – Ihvertfall ikke i alle klasserom i vårt langstrakte. Jeg leser og hører mye fra foreldre som føler at de stanger hodet i veggen i møtet med norsk skole. –  «Læreren sier at hun må følge opplegget på samme måte som de andre.» – «Skolen sier at IQ bare er et tall.» – «Nå har gutten min kommet hjem og grått seg i søvn fordi han ikke får lov til å lese faktabøker. Læreren sier at han ikke klarer å lese så vanskelig tekst enda, men det gjør han!» – «Ungen min mister motet etter så mye motgang på skolen.»

Men, jeg kan også si at jeg har hørt lærere sukke over at de «ikke har tid til de sterke elevene fordi de har så mange svake som må løftes» (og tro meg, jeg har forståelse for frustrasjonen!) eller at de «har en elev som de virkelig ikke aner hva de skal gjøre med – hun er jo virkelig på en annen planet enn de andre, hun kan så mye!«.

Det finnes en rekke internasjonale undersøkelser som peker på hvordan begavede barn som ikke møtes på en faglig forsvarlig måte kan utvikle store faglige og psykososiale problemer. Samtidig vet vi at kunnskapen om hvordan evnerike barn har det i Norge er forsvinnende liten. – Jeg lurer da på følgende:

• Hvorfor er det ingen som sørger for mer forskning på disse elevene også i Norge?

• Tar lærerutdanningene i Norge grep for å lære våre fremtidige lærere om evnerike elever?

Uten kunnskap om evnerike elever vil lærere i svært liten grad faktisk gjenkjenne et evnerikt barn selv om hun sitter der i klasserommet og enten forsvinner inn i veggen grunnet kjedsomhet, eller han flakser rundt og forstyrrer undervisningen til alles store fortvilelse. Flere internasjonale undersøkelser viser at lærere kun klarer å identifisere ca 50% av evnerike elever i en klasse. (Fox 1983 i Ole Kyeds bok “De intelligente børn” fra 2007.)

Det påpekes nok i lærerutdanningen i dag at de såkalt «sterke elevene» eller «flinke elevene» også har rett til tilpasset opplæring (se f.eks. «Livet i skolen 2» – kap. 2).

Men: undervises våre fremtidige lærere om hvordan de kan tilpasse undervisningen slik at også disse elevene får en meningsfylt hverdag?

Når den taleføre og forskende Professor Emeritus Kjell Skogen uttaler at han ønsker at det satses mer på evnerike barn i norsk forskning (se tidligere blogginnlegg her) skal vi lytte. Han sier:

Vi må kvitte oss med holdninger som utsagnet ”De klarer seg selv” uttrykker. For, som alle andre barn, har også de spesielt evnerike barna krav på tilrettelagt undervisning tilpasset deres evner, anlegg og forutsetninger (jfr. opplæringslovens § 1-3).

Og ikke minst:

Vi må oppmuntre til ulike måter å eksperimentere på for å få en godt tilrettelagt opplæring for evnerike, dette er ikke elitetenkning.

Jeg bruker stadig muligheten til å diskutere undervisning av evnerike barn der jeg er. Ofte får jeg spørsmål som

-«Jamen, jeg kan jo ikke gi ham boka for neste år. Hva skal han gjøre i mattetimen neste år, da?»
eller:

«…men hvordan kan vi gjøre det, da?» –
eller:

–«Hvilke pedagogiske strategier kan jeg bruke i mitt klasserom slik at lille Noor og lille Per som  lærte seg å lese som 4-åringer skal få en god hverdag i min førsteklasse?» –

Det trenger vi mer kunnskap om! – Forskning. Kunnskapsformidling. – Hører du det, KUNNSKAPSminister?

For: den evnerike eleven dukker ikke PLUTSELIG opp på ungdomsskolen! Den evnerike eleven starter FØRSTE skoledag med et enormt behov for å få LÆRE! Han/hun har kanskje knekt lesekoden som 4-åring eller funnet ut av gangetabellen selv som 5-åring. Hvis disse elevene skal bevare læringsgløden holder det ikke å sette dem «på vent» til 8.-trinn. De trenger å bli sett, og de trenger tilpasset opplæring fra DAG 1. I dag er disse barna overlatt til flaks og tilfeldigheter, dessverre. Det er ikke overraskende om mange av dem har «logget av» lenge før de kommer til ungdomsskolen…

• De mest begavede barna har det så enkelt i skolen at de ikke lærer seg studieteknikk og gode arbeidsvaner.
• Når kravene øker etter hvert som de blir eldre er de helt uforberedt på at de må begynne å jobbe hardere.
• Denne oppdagelsen kommer som et sjokk, noe som medfører at barnet får vansker med å konsentrere seg og prestasjonene i skolen faller dramatisk.

Universitetslektor i pedagogikk Arne Engström skriver i sitt innlegg om studien fra Sveits (http://www.dn.se/debatt/de-mest-begavade-barnen-ar-samst-pa-att-lara-nytt):

Fördomar bland skolledarna om vad begåvade barn behöver som särskilt stöd bromsar deras utveckling

Jeg håper at et samlet Norsk skole- og politikerkorps nå kan legge sine fordommer om utdanning for evnerike barn til side. Puslespillet må kompletteres.