Den svenske forskeren Eva Petterson sier i en artikkel hos Sveriges Dagblad:

– En person som er født med talent for å hoppe høyde må trene hardt for å klare 2,40. Det samme gjelder matematikk.

Flere svenske studier viser at evnerike elever ofte blir lei og «slokner» siden disse elevene får for lite stimulanse på skolen. I Sverige har de gjennomført en undersøkelse der 300 svært intelligente personer har fått beskrive sin situasjon den gang de gikk på skolen. En av respondentene sier:

”Om jeg gjorde unna mine matteoppgaver for raskt, tvang læreren meg til å viske ut svarene og begynne på nytt slik at jeg skulle bli ferdig samtidig som resten av klassen.”

Så mange som 92 % av deltakerne fortalte at de tenkte tilbake på skoleårene som en veldig mørk tid. De opplevde at lærerne holdt dem tilbake. De fikk ikke utvikle seg. Nesten 1/4 gikk gjennom skolesystemet uten at de oppdaget at de var svært intelligente.

Det finnes, såvidt jeg vet, ingen tilsvarende norsk undersøkelse. Denne svenske føyer seg imidlertid inn i funn fra flere internasjonale undersøkelser, så det er nærliggende å anta at dette er overførbart til norske forhold.

Professor i pedagogisk psykologi ved Högskolan i Jönköping Roland S. Persson er den som har gjennomført studien. Han sier:

– Det eksisterer en myte om at evnerike elever klarer seg på egen hånd uten særlige tiltak fra skolens side. Men det er helt feil!  Uten stimulans og oppmuntring risikerer elevene i stedet å «logge av», eller å bli klassens bråkebøtte.

Professoren ser manglende kunnskap om evnerike elever i Sverige som det største problemet. Mange lærere vet veldig lite om disse elevenes spesielle egenskaper, evner og hvilke pedagogiske behov de har. De forstår ikke at jenta som halvsover på bakre benk i klasserommet, eller gutten som hele tiden argumenterer imot læreren i realiteten kanskje er en intellektuelt evnerik elev.

Jeg siterer fra artikkelen på Svd.se:

– I Sverige tror lærerne at ca. hver 10. elev har «svært gode studieforutsetninger». Majoriteten av disse kan man imidlertid kalle «høyt presterende elever». Dette er elever som arbeider hardt og lytter interessert til alt læreren har å si. Ettersom de er gode på å tilpasse seg lærerens forventninger belønnes disse elevenes prestasjoner ofte med toppkarakterer.

Men høyt presterende elever er ikke det samme som evnerike elever. Kun en liten del av alle – kanskje 2% – er ”intellektuelt begavet” eller «evnerike». De er ofte bråmodne og har kanskje begynt å lese i 3-årsalderen. Typisk for disse barna er også at de er svært nysgjerrige og har en evne til å utføre kompliserte resonnementer på høyt abstraksjonsnivå.

Den tidligere læreren, rektoren og forvaltningssjefen Camilla Wallström har nylig skrevet boken «Se mig som jag är» som handler om evnerike elevers møte med den svenske skolen. Hun sier:

– De evnerike elevene utmerker seg ikke like tydelig gjennom gode skoleprestasjoner. Siden de ofte følger sine egne tanker, stiller spørsmål og kommer med ideer som kan synes tullete, kan lærerne oppleve dem som oppsetsige.

Skolens manglende evne til å se de evnerike elevene ble også tydelig for forskeren Eva Petterson. Hun har studert elever med særlig matematisk begavelse. Når hun ba lærerne å identifisere dem, hadde de vansker med å peke ut noen av elevene som særdeles flinke. – Først da Eva Pettersson selv ledet matematiske diskusjoner i klasserommene var det et par elever som utmerket seg.

Johan, som en av dem het, hadde vært flink og interessert i matematikk da han begynte på skolen, men siden hadde han mistet interessen. Han ble beskrevet som «smart, men lat«. Han halvsov seg gjennom matematikkundervisningen på «Högstadiet» med hodetelefoner på ørene.

– Men dag jeg ga klassen et oppdrag om å konstruere et hemmelig kodespråk – en form for kryptering – våknet han til liv og viste stor kreativitet og logisk evne. Under den sløve og uinteresserte overflaten fantes en klar matematisk begavelse, sier Eva Pettersson.

Mens de høyt presterende elevene følger lærernes instruksjoner og arbeider selvstendig, behøver de evnerike elevene en mer individtilpasset undervisning. Ellers er det stor risiko at de blir understimulert og til slutt «slokner» i ren avmakt.

– Johan behersket alle fire regnearter da han begynte på skolen og syntes matte var kjempegøy. Men etter at han i flere år bare har fått ”fylle inn tall” og gjøre samme øvelser gang på gang, ble han lei og begynte i stedet å gjøre andre ting i mattetimene. Han mistet derfor en del av sitt matematiske talent. En person som er født med talent for å hoppe høyde må trene hardt for å klare 2,40. Det gjelder det samme for matematikk. For å utvikle sitt matematiske potensiale må man få regelmessig trening på riktig nivå.

Se også mer om Eva Pettersons forskning her: https://tidningengrundskolan.se/bra-pa-matematik-da-behovs-extra-stod/

Som jeg også har skrevet om tidligere på denne bloggen er det slik at noen evnerike elever «slokner» av for lite stimulans, mens andre gjerne reagerer gjennom å bli utagerende og forstyrrende for undervisningen.

Det interessante er jo: hvilke elever blir helst tatt tak i? Er det den som forstyrrer undervisningen som blir henvist til PPT, eller er det den stille eleven? Jeg har ihvertfall snakket med mange norske foreldre som forteller nogenlunde samme historie: barnet forstyrrer og bråker, skolen mistenker kanskje ADHD, problemene tårner seg opp og skolen og foreldrene blir enige om å sende henvisning til PP-tjenesten. Der starter de gjerne utredningen med å kjøre en WISC-test. PPT konkluderer med at barnet er usedvanlig intelligent og trekker seg ut av saken. «Dette skal løses innenfor vanlig tilpasset opplæring» sier PPT til skolen.

Tilbake sitter ofte lamslåtte foreldre – «Oj, hva gjør vi nå? Hva betyr dette for oss? For barnet? Hvorfor gjør ikke skolen noe? Hvorfor får ikke barnet nå utfordrende oppgaver å bryne seg på, nå har jo skolen fått en fasit? Hjelp!»

Dessverre er det ikke mange som har kompetanse til å hjelpe foreldrene. Heldigvis finnes foreldrenettverket Lykkelige barn (www.lykkeligebarn.no). Hit henvender mange seg og for første gang får man som forelder en forståelse av at man ikke er alene om opplevelsen av avmakt i forhold til skolen og barnets manglende prestasjoner. Plutselig finner man et fellesskap der det er lov å lufte tanker og opplevlser som ofte ligger fjernt fra det andre foreldre har å bale med.

Jo mer informasjon forreldre og skoler kan skaffe, jo bedre! Professor Roland S. Persson sier det slik:

– Disse barna har en raskere prosesseringshastighet i hjernen enn sine jevnaldrende og får de riktig stimuli  kan de arbeide konsentrert svært lenge. Men uten oppgaver som engasjerer og utfordrer dem viser de en oppførsel som feilaktig kan tolkes som konsentrasjonsproblemer eller ADHD.

Kilde bl.a. via Trista lektioner släcker klassens ljus | SvD.