Hvordan har barn med eksepsjonelle evner det i skolen? Trives de og lærer, eller får de skjenn for å ha regnet for langt i matteboka? Kanskje sløver de seg gjennom dagene? Må de «bremse seg» faglig for å passe inn?

Vet vi noe om disse elevene her i Norge? Nei, ikke mye. Ikke annet enn de enkelthistoriene som kommer frem i media, og de historiene som foreldre deler med andre foreldre hos bl.a. foreldrenettverket Lykkelige Barn og deres nettforum. En liten smule forskning finnes, men ikke mye.

I mange andre land er situasjonen en annen. Det forskes – det lages pedagogiske strategier – og det diskuteres i fagmiljøene.

I dag gir jeg deg en Svensk historie, hentet fra Göteborgsposten (her). En historie om en gutt fra vårt naboland, og hvordan det kan være å ha usedvanlige evner i en skole som gjorde hans evner til et problem, i stedet for en styrke (se f.eks. «Skolan som intellektuellt väntrum«). – En historie som utmerket godt kunne vært fortalt fra norsk skole. Derfor bringer jeg historien fra Etienne Forsström videre:

Etiennes historie

Hvordan husker Etienne skolen? – Hans erindring om skolen består bl.a. av å måtte viske ut fra matteboken fordi han har regnet for langt, å måtte tegne i stedet for å få jobbe med vanskeligere matematikk, og å bli anklaget for fusk fordi han brukte et for avansert språk.

I et intervju i Göteborgsposten kommer han med enda flere eksempler fra sine skoledager, og han er tydelig på en ting:

– Janteloven er så sterk i Sverige! Man slenger frem eksakt samme mal til alle skolebarn, uansett hvilke evner de har. Er man svak får man ekstra hjelp. Men om man er flink holdes man tilbake.

I intervjuet kommer han med eksempler på løpende bånd. Bl.a. ble han anklaget for å fuske; han måtte jo ha hentet skoleoppgavene på internett siden han brukte et for avansert språk.

Da han gikk til rådgiveren («Syokonsulenten» = Studie- og yrkesveilederen) på gymnaset sitt og forklarte at han ikke syntes undervisningen var spesielt utfordrende, fikk han bare beskjed om å ta det med ro og ikke slite seg ut. – Et råd som sikkert var godt ment, men rådgiveren ante neppe hva han snakket om. Det eksisterer ikke mye kunnskap om evnerike barn i Sverige, eller i Norge.

Etienne sier da også selv selv at han tror at evnerike barn møtes feil på grunn av manglende kunnskap om hvordan evnerike fungerer. – MEN Etienne sier også at han har klart seg bra; han har vært heldig fordi han har kunnet ta fighten med lærerne og funnet seg utfordringer utenom skolen. Men alle har ikke den evnen, sier han. – Og jeg ønsker å legge til; alle barn og ungdommer trenger støtte. Ikke alle evnerike har den støtten hjemmefra som gjør at de klarer å finne den samme veien Etienne har gjort. Veien gjennom skoletidens lengsel etter å få lære, og over i studier som forhåpentligvis er meningsfylte.

Svensk forskning

I Sverige har Professor Roland Persson ved Högskolan för Lärande och Kommunikation – Jönköping gjort en studie som har med 300 evnerike personer i Sverige. Majoriteten av deltakerne i undersøkelsen sier de opplevde sin skoletid som «mørk tidsperiode»:

• Hele 92% av disse sier at de hadde det svært dårlig i tiden de gikk i grunnskolen (1.-9. trinn).

I tillegg viser undersøkelsen hans at halvparten manglet forståelse hjemme – de ble oppfordret til ikke å skille seg ut med sine kunnskaper. De opplevde seg altså uten støtte på skolen – og uten et støttende hjemmemiljø. Det er ikke lett å være et barn som kanskje føler seg anderledes enn andre, og så mangler det noe så viktig! (En artikkel om undersøkelsen finner du hos DN.se her)

Gir skolen like muligheter for alle når myten om at «de flinke klarer seg alltids» står så sterkt?

Jeg tror ikke det. I Norge ønsker vi at fellesskolen skal utviske sosiale forskjeller. Det gjør den ikke. Dessverre ser det heller ut til at skolen gjenskaper sosiale forskjeller, trass alle gode intensjoner (Se f.eks. evalueringen av Kunnskapsløftet fra i sommer).

Foreldre er svært viktige for hvordan barn gjør det i skolen. Om du er så «uheldig» å ha sterke evner, men ingen støtte hjemmefra – og heller ingen støtte fra skolen fordi skolen trolig ikke oppdager de evnene du har, risikerer du å falle ut av skolen. Et problem for samfunnet – og et problem for den enkelte. – For et ekte eksempel på dette, se et innlegg «Er det flaks vi må håpe på?«.