Jeg ser det er en del trafikk på tidligere blogginnlegg som omhandler muligheten for at evnerike barn blir feildiagnostisert med ADHD og tenker at dette er noe vi bør ha oppmerksomhet på også i Norge.
I USA er ADHD-«trenden» nok større enn i Norge, men det sies at vi er på god vei til å følge etter her også. I den amerikanske veldedige organisasjonen SENGifted (Supporting the Emotional Needs of the Gifted) har bekymringen rundt feildiagnostisering vært såpass stor at de har hatt kontak med den amerikanske barnelegeforeningen (American Academy of Pediatrics – AAP) for uttrykke sin bekymring.
SENGifted mener at fordi psykologer, barneleger og andre mangler kunnskap om typiske trekk hos evnerike barn, er de i risikosonen for feilaktig å få en diagnose.
Dette skriver de:
Mange evnerike barn (og voksne) blir feildiagnostisert av psykologer, barneleger psykiatere og andre helsearbeidere. De vanligste feilstilte diagnosen er Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD), Oppositional Defiant Disorder (OD), Obsessive Compulsive Disorder (OCD), og det man kaller «Mood Disorders» som Cyclothymic Disorder, Dysthymic Disorder, depresjon og bipolar lidelse. Disse vanlige feildiagnostiseringene kommer av uvitenhet blandt fagpersoner når det gjelder spesifikke sosiale og følelsesmessige trekk som er vanlige hos evnerike barn. Disse blir så feilaktig antatt å være tegn på ovennevnte diagnoser.
I boken «The Misdiagnosis and Dual diagnosis of Gifted Children and Adults» (se boken her hos Adlibris.no) skriver bl.a. professor James T. Webb:
I noen tilfeller der evnerike barn har fått en korrekt diagnose er fortsatt de sterke evnene en faktor som må tas med i beregningen når barnet behandles, og faktisk burde barnet få en «dobbelt diagnose». Eksempelvis vil et barn eller voksen som har en eksistensiell depresjon eller en lærevanske, ha behov for en helt annen tilnærming hos behandleren dersom han/hun er evnerik. Dette fordi nye dimensjoner tilkommer pga. begavelsen. Likevel blir ofte evnenes betydning oversett grunnet manglende kunnskap og forståelse hos helsearbeidere (Webb & Kleine, 1993).
Til tross for sterke myter som hevder det motsatte, er evnerike barn og voksne i særlig risiko psykologisk sett, både grunnet indre- og situasjonsbestemte faktorer. Disse faktorene kan føre til mellommenneskelige og psykologiske vansker for evnerike barn, og følgelig også til feildiagnostisering og utilstrekkelig behandling.
Det er betydelig med forskning som antyder at begavede barn tilbringer mellom 25 og 50% av tiden i et vanlig klasserom på vente på at undervisningen skal «ta dem igjen» slik at de kan lære noe. Det er rikelig med kjedsomhet fordi barn ene og alene grupperes etter alder.
Jevnalderrelasjoner er ofte vanskelig for begavede barn (Webb, Meckstroth og Tolan, 1982; Winner, 2000), desto mer så på grunn av den «interal dyssynchrony» (min anm.: kalles ofte asynkron utvikling) som mange evnerike barn viser, der barnets utvikling er ujevn på tvers av ulike faglige, sosiale og utviklingsmessige områder, og hvor deres tolkninger ofte henger etter intellektet.
SENGifted laget sommeren 2012 en brosjyre ment for leger og andre helsearbeidere som omhandler om hva sterke evner hos pasienten kan bety for behandleren.
American Academy of Pediatrics har forresten også en nettside som omhandler «Academically Gifted Children» her.
Og American Academy of Pediatrics sitt tidsskrift Pediatrics in Review ga i 2010 ut et eget nr. om The Gifted Child (Pediatrics in Review 2010;31;41) som du finner her
Hva betyr dette?
- Evnerike barn står i fare for å få en feilaktig diagnose dersom hjelpeapparatet ikke innehar kunnskap om typiske trekk hos denne gruppen barn.
- Evnerike barn kan også ha diagnoser som ADHD. Dersom barnet skal behandles er det svært viktig at hjelpeapparatet tar hensyn til barnets sterke evner i behandlingen.
For mer informasjon, gå til: Misdiagnosis and dual diagnosis of gifted children « SENG.
Krumelurebloggen 