Pedagogisk tro – og mytene om #evnerike barn

RiksløvenDet er mye mulig at jeg er litt «najv». Skal ikke se helt bort fra det… Men jeg blir like himmelfallen hver gang noen beveger seg inn i «tro» når de står med begge beina plantet i pedagogikkfaget. Professor Thomas Nordahl ved Høyskolen i Hedmark uttalte en gang at han lurte på om dette med «tro» egentlig var så utbredt at man burde flytte pedagogikkfaget over på teologisk fakultet. – Jo, jeg skjønner hva han mener..

Hva får meg til å skrive om «pedagogisk tro» i dag? Vel, det har vært noen utrolige uttalelser fra en ung førskolelærerstudent/AUF’er for noen uker siden. Hun «tror ikke» på forskningen som viser at vi er ulike kognitivt. I stedet velger hun å lage seg sin egen «tro».

– Og selv om hun er svært opptatt av likhet, syntes hun plutselig det var greit å mobbe en gruppe som faktisk opplever en vanskelig hverdag. «Foreldre med forkvaklet barnesyn», kalte hun Foreldrenettverket Lykkelige Barn. Dette er en gruppe foreldre som finner sammen nettopp fordi de opplever at barna deres har det vanskelig i skolen, mye fordi samfunnet mangler kunnskap om og aksept for de evnerike barnas eksistens.

Det er kanskje ikke så rart at dette foreldrenettverket eksisterer,
så lenge det tydeligvis er greit å mobbe noen fordi temaet er kognitive evner?

Nå tok heldigvis både Stavanger Aftenblad og Sola Arbeiderparti affære overfor den unge bloggeren. De tendensiøse meldingene på Twitter og Facebook ble fjernet. Blogginnlegget ble slettet. – Det lokale partiet har kontaktet Lykkelige Barn og beklaget. AP’s Marianne Aasen presiserte også i et innlegg i Stavanger Aftenblad at uttalelsene ikke er en del av Arbeiderpartiets politikk: «Også de evnerike barna skal tas hensyn til«.  – Etter noe tid beklaget bloggeren sitt valg av ord. Godt det.

Men samtidig opprettholder hun sin faste tro om at vi mennesker er så like. Og det er der jeg detter litt av. Nei, ikke litt. Mye.

Med noen år bak meg i både barnehage og klasserom synes jeg ikke det er vanskelig å se at barn både er like – og utrolig ulike. Alle barn har en-eller-annen høyde, men noen er lave – og noen høye. Noen barn er kraftige og noen er tynne. Alle barn har jo muskler – men de er jammen ikke like sterke alle sammen (selv om en bunch gutter jeg kjenner skulle ønske seg akkurat det… Eller nei: de vil ikke være LIKE de gutta jeg kjenner, forresten. De vil aller helst være sterkest…).

På alle disse områdene har vi barn spredt utover den såkalte normalfordelingskurven; høyde, vekt, styrke, ballteft, musikalitet, løpshastighet, hodestørrelse. OG kognitive evner. Noen av barna i klasserommet har problemer i matte, andre har fundert på addisjon av flersifrede tall i hodet i lenge før første trinn. Noen utvikler et avansert språk svært tidlig, noen trenger litt lenger tid. Noen av dem kan tegne/lage de mest fantastiske ting med hendene sine, andre er direkte uvenner med både blyant – og saks… Jeg kjenner elever som tidlig har fantastiske evner med en fotball, og jeg kjenner elever som såvidt kan løpe OG tenke på fotballen samtidig.

– Men det kunne da ikke falle meg inn å vurdere elevenes egenverd utfra om de er gode i fotball eller ikke. Eller gode i hoderegning eller ikke?
Alle «mine» elever er unike – og ulike.
Jeg kan faktisk ikke forstå at dette er så vanskelig.

Tidligere har jeg skrevet om (her) at kunnskapsmangel fører til misoppfatninger. Disse igjen resulterer i myter. Hardnakkede sådanne når det gjelder evner – eller «giftedness». Hos CNN.com har de en blogg, «Schools of Thought Blog», og der hadde de nylig en artikkel om mytene som eksisterer om de evnerike barna og skoletiltak for denne gruppen – «Ten myths about gifted students and programs for the gifted».

Mytene nevnes herved. Tygg på dem, og se resten av artikkelen via lenken nederst. (Se gjerne kommentarfeltet hos CNN også. Der ser du troen på mytene i praksis!)

Myte 1: Intelligens er arvelig og den endres ikke. Evnerike elever vil derfor ikke trenge noen form for spesielt opplegg. Alle mennesker arver ulike trekk, intelligens og talenter. Men disse må utvikles og hjelpes frem gjennom livet for at de skal vokse og nå sitt fulle potensiale. (Se gjerne den svenske matematikkforskeren Eva Petterssons uttalelser her.)

Myte 2: Evner kan enkelt måles med intelligenstester eller andre tester.

Myte 3: Det er ikke nødvendig å identifisere evnerike barn tidlig (på lavere klassetrinn).

Myte 4: Evnerike barn leser hele tiden, har briller og/eller er fysisk og sosialt klønete.

Myte 5: Evnerike barn er alltid flinke elever – de oppfører seg bra, og får gode karakterer.

Myte 6: Alle evnerike barn gjør det bra på skolen. De jobber opp mot sitt potensiale.

Myte 7: Å undervise evnerike elever er enkelt.

Myte 8: Evnerike elever jobber godt på egen hånd uten noen spesiell bistand fra skolen.

Myte 9: Det kan aldri skade å la den evnerike eleven være hjelpelærer og lære de andre det han/hun kan.

Myte 10: Alle barn er begavede.

Og videre sier forfatteren:

Hvis «alle barn er begavede» er det ikke behov for å identifisere om eleven virkelig er begavet. Det er heller ikke behov for et eneste spesielt tiltak for de evnerike elevene. Jeg tror sterkt på at alle barn har distinkte og unike kvaliteter som gjør hver og en verdifull. Imidlertid betyr ikke dette at alle barn er begavede.

Å bli identifisert som evnerik/begavet betyr bare at barnet har behov som skiller seg fra behovene hos de fleste andre på samme alder/samme trinn. Alle evnerike/begavede barn trenger tiltak – «programs and services» – som kan hjelpe dem å utvikle seg, i stedet for at evnene deres kastes bort.

KrumelureKari vil legge til

Dersom de evnerike barna ikke får den hjelpen de trenger: tilpasset opplæring, følelsesmessig støtte fra læreren, støtte hjemmefra bl.a., risikerer vi at barnet utvikler (store) følelsesmessige og sosiale problemer.

Det er ikke evnene som gjør at barnet får disse problemene, men omgivelsenes manglende kunnskap om evnerike barn. Og skolens/samfunnets manglende aksept for (og kunnskap om) at de sterke evnene barnet besitter har betydning for hvordan de skal tas imot i skole og barnehage.

  • En ansatt i hjelpeapparatet i vårt langstrakte land uttalte om et barn Hvis h*n er så smart, hvorfor bruker h*n ikke bare evnene sine til å løse sine sosiale problemer?».
  • En lærer sa til et evnerikt barn «Du som liksom er så smart må jo skjønne at…
  • Et barn som kom på skolen og hadde regnet for langt i matteboka fikk skjenn og beskjed om å viske ut alt igjen. Andre tiltak for å tilpasse opplæringen ønsket skolen heller ikke.

Evnerike barn har sterke kognitive evner, men det er ikke sikkert de «er» så «smarte». For å bruke evnene sine riktig og finne ut av sin tilværelse i skolen/barnehagen, trenger de hjelp fra oss voksne. Og da må samfunn og skole slutte å «tro» på mytene som finnes, og lytte til forskningen og kunnskapen som finnes.

Begynn gjerne her:

Mvh
Kari

About Krumelure (Kari K)

Norwegian Teacher & Gifted Advocate, blog at Krumelurebloggen.no about giftedness in Norway. Lektor/kontaktlærer. Holder kurs om elever med stort læringspotensial (#evnerike) og hvordan gi tilpasset opplæring. Styringsgruppen Nordisk Talentnettverk. ECHA-Correspondent to Norway, Delegate of World Council for Gifted and Talented Children. Twitter: @Kariekol E-mail: Krumelure5@gmail.com

Posted on 18/12/2012, in EvnerikeBarn, LykkeligeBarn, Skole, Tilpasset undervisning and tagged , , , , , . Bookmark the permalink. 4 kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: