De siste ukenes artikler i Stavanger Aftenblad (og Aftenposten) om evnerike barns situasjon i skolen har engasjert mange. Det startet med historien om den evnerike gutten som ble skolevegrer (se under), hvorpå lederen for Kommunalt foreldreutvalg i Stavanger ble intervjuet og sa at denne historien ikke var unik; «Skolen forsømmer de flinke.» – Men det kom mer, bl.a.:

Ella C. Idsøe fra Universitetet i Stavanger (og Skoleklar-prosjektet hos Læringsmiljøsenteret) ble intervjuet; «Stor fare for at de smarte blir skoletapere«. Lederen i oppvekststyret i Stavanger John Peter Hernes erklærte «Vi må bli flinkere med de flinke.»   – Se gjerne også leder fra redaktør i Stavanger Aftenblad; «De glemte elevene«.

Engasjementet hos undertegnede resulterte i en kronikk jeg har skrevet sammen med Bjørn Fredriksen. Den kom på trykk i dag (1.3.13):

«Enhetsskolens glemte barn?»

I ARTIKKELEN under tittelen «Var for flink, måtte gi opp norsk skole»¹ fortelles historien om en evnerik gutt som ikke fikk faglige utfordringer, og som fikk store problemer i skolen. Ikke problemer grunnet evnene, men grunnet den norske skolens manglende evne til å møte det evnerike barnets behov.

Er det viktig å få frem disse historiene? Ubetinget ja. Manglende viten om evnerike barns behov gjør det mye vanskeligere enn nødvendig å være kunnskapstørst i skolen. Vi i foreningen Lykkelige barn, nettverk for foreldre med høyt begavede barn har i fem år jobbet for at alle barn skal ha like muligheter i den norske skolen – vi har kommet et stykke, men fortsatt gjenstår mye!

«JAMMEN», hører vi ofte, «det er jo viktig med sosial kompetanse, derfor må disse barna jobbe sammen med de andre.»

Jo, da. Men hva hvis barnet begynner på første trinn og allerede har lest et par år, eller har fundert ut multiplikasjonsstykker for moro som femåring? Så må de sitte uke ut og uke inn, én bokstav av gangen, og bruke hele førsteklasse på tallene fra 1 til 10.

Hva skjer? Barnet trekker seg enten inn i seg selv eller begynner å opptre utagerende. Det protesterer mot kjedsomheten.

NÅR LÆRINGSHUNGEREN møtes med denne type glasstak, kan den indre frustrasjon bli så enorm at atferden blir alt annet enn produktiv. Og skolene mangler grunnleggende kunnskaper om evnerike barn, slik at de ofte blir oversett og misforstått – det erkjenner også Utdanningsdirektoratet:

«I norsk skole har vi et rikt begrepsapparat og mange kartleggingsverktøy for å beskrive og identifisere elever som har læringsvansker. Når det gjelder elevgruppen i den andre enden av skalaen, er kunnskapene våre mindre og begrepene og kartleggingsverktøyene færre og mindre presise», skriver direktoratet på sine hjemmesider.

DET ER ALTSÅ store forskjeller i skolen når vi ser på barna «utenfor snittet». Dette får konsekvenser:

Prosjektleder for TIMMS²-rapporten (ekstern lenke), Liv Sissel Grønmo, sa i desember 2012³ (ekstern lenke): «I lovverket og lærerplaner har flinke elever samme krav til tilpasset opplæring som andre. De har krav på utfordringer og stimulering til å lære mer for å nå videre. Vårt inntrykk er at de får tilpasset opplæring i liten grad og i mindre grad enn i 1995. Det er alvorlig.»

Kjære kunnskapsminister,  utdanningsbyråkrater og skolepolitikere, vi har en bønn til dere:

I 1994 kom parlamentarikerforsamlingen i Europarådet med en anbefaling⁵ (ekstern lenke) som omhandler utdanning for evnerike barn. Det er snart 20 år siden – ta tak i den!

Europarådet anbefaler blant annet:

• Start forskning om evnerike og talentfulle barn.
• Gi etterutdanning til lærere slik at de lærer å identifisere evnerike og talentfulle barn.
• Gjør det ordinære skolesystemet fleksibelt nok til at behovene til evnerike elever blir oppfylt.

Ved siden av dette må dere fremfor alt gi lærerne verktøy som trengs for å tilpasse opplæringen til elever som starter i første klasse og allerede har inne mange av Kunnskapsløftets faglige mål for 4. trinn – verktøy som gjør at lærerne kan støtte et barn som kommuniserer annerledes enn de jevnaldrende, og sette inn tiltak som forebygger mobbing på grunn av denne annerledesheten.

16. MAI 2012 brakte Høyres utdanningspolitiske talskvinne Elisabeth Aspaker, etter kontakt med oss, de evnerike barnas sak inn i Stortingets spørretime. Som svar på spørsmålene svarte kunnskapsminister Kristin Halvorsen: «Jeg skal gå igjennom det som finnes av veiledningsmateriell til skolene på dette området, for jeg tror mange er i tvil om på hvilken måte de skal gå fram, og hvordan de kan tilrettelegge.» (Se her for mitt blogginnlegg om 16. mai og resten av debatten.)

Vi kan trygt si at det er på tide at ministeren nå leverer den lovede veiledningen. Per i dag fratar vi de fleste evnerike barn muligheten til læring i skolen. Og vi fratar dem muligheten til å oppleve følelsen av mestring og læringsglede. Når vi skriver de fleste, er det fordi noen få har foreldre med økonomi og ressurser til å kjøpe løsninger for barna: bøker, kurs, privatlærere etc. Svært mange har ikke den samme muligheten. Dermed skapes større forskjeller, ikke mindre. Dette er et paradoks, for enhetsskolen skal jo utjevne sosiale forskjeller.

MANGE EVNERIKE får emosjonelle og atferdsmessige problemer når deres læringshunger ikke blir tilfredsstilt. Det hjelper lite å henvise til at de skal få ta fag på videregående når de kommer i ungdomsskolen; da er all lærelyst og motivasjon borte – og de evnerike barna blir enhetsskolens glemte barn.

Vi i Lykkelige barn har i flere år reist rundt og informert og hjulpet skoler og andre instanser til å forstå disse barna. Og henvendelsene blir stadig flere. Alt vi ønsker, som navnet vårt tilsier, er at disse barna skal få muligheten til å oppleve en lykkelig barndom på det som burde være deres hjemmebane – skolen.

Les gjerne mer på hjemmesiden til Lykkelige barn⁸.

——————————

Artikkelen finner du også her: Enhetsskolens glemte barn? – Aftenbladet.no.