Vi mener så mangt om «eliteklasser», «eliteskoler» og gruppeinndeling av barn etter ferdigheter eller evner. Diskusjonene går høyt. Mange mener noe på rent ideologisk grunnlag, både den ene og den andre veien. – Og jammen skjer ikke det samme innenfor idretten for tiden også: JA, det er viktig å gruppere talentene, eller NEI, vi kan ikke gruppere for det er viktig at alle barn går i samme gruppe. (Er det forresten slik at det er lettere for treneren å «tilpasse opplæringen» i individuelle idretter? Der følger jo «eleven» sin egen progresjon. Stor fremgang = flyttes til neste nivå. Hele tiden med utvikling som mål.)

-Men en ideologisk kruttønne er dette tydeligvis uansett!

La oss gå til Danmark igjen. Der har har «tilpasset opplæring» tatt en noe uvanlig retning. Ikke for mange, men for noen få. Opprettelsen av Mentiqa-skolene skjedde som en respons på at de evnerike barna hadde det vondt i skolen. Ja, de trengte å l-æ-re i stedet for å sitte og v-e-n-t-e på at det kanskje skulle dukke opp noe nytt i pensum. Men foreldrene til barna som begynner på Mentiqa forteller også om hvor vondt barna har hatt det i den ordinære skolen, akkurat som det jeg skrev om annerledesbarna for noen dager siden. Barna har det vondt kanskje særlig fordi skolen mangler grunnleggende viten om hva et evnerikt barn er!

For å forstå mer anbefaler jeg at du ser filmen fra dansk TV som jeg omtaler under. Det handler nemlig om tilpasset opplæring, OG det handler om endelig å treffe noen å speile seg i på det personlige plan. – Å få være den man er og bli akseptert!

«Forbandet klog»

– om Simon, og om Mentiqa.

Før Simon begynte på Mentiqa-skolen hadde han store problemer med å omgås andre barn. Problemene startet i barnehagen, og fortsatte da han begynte på skolen. Han ble stemplet som frekk og umulig, men det viste seg at han ikke hadde noen diagnose. Problemene hans kommer av at han er svært intelligent, og at han derfor bl.a. hadde vansker med å forstå de andre barna på samme alder.

Far forteller om Simon mens han kjemper med tårene. Det er ikke vanskelig å se at denne familien har måttet kjempe for å finne en løsning som er god for barnet sitt.

Vi hadde ingen problemer med Simon hjemme. Simon er jo Simon, det har vi vendt oss til, og slik er han. Det var ute av huset det ble problemer.

Videre forteller far at en av pedagogene tidlig hadde spurt hva Simon fikk å spise på morgenen. Far svarte at han spiste alt mulig, f.eks. cornflakes og havregryn. Pedagogen trodde at gutten fikk for mye sukker i seg på morgenen. Altså startet far å gi ham havregrøt til frokost. I tre uker spiste (stakkars?) Simon havregrøt hver morgen – på pedagogens anbefaling. Men uten at det fikk den antatte effekt på atferden hans. – Det var kanskje ikke sukker som var problemet?

En dag leste far tilfeldigvis om Mentiqa-skolen, og på skolens hjemmeside leser han så en liste over typisk atferd hos evnerike barn. Den samme atferd som han kunne se i Simon. – Far forteller – etter å ha svelget hardt noen ganger:

Jeg følte virkelig at her var medisinen! – For han feilte jo ingen ting.

Grunnleggeren av Mentiqa-skolen, Pernille Buch-Rømer forteller at de ofte får besøk av foreldre som er det hun kaller «brukt opp». Dette er foreldre som har vært gjennom en masse ting i det etablerte systemet, og nå er de nådd et punkt hvor de ikke klarer mer, og hvor de er «ked av det hele»:

Vi opplever evnerike barn som har vært misforstått der de kommer fra i en grad som man slett ikke kan forestille seg. Nå sier jeg jo ikke at det er noens skyld, fordi vi i vårt samfunn ikke er vant til å arbeide med dette begrepet «høy begavelse». Vi har ikke tradisjon for å lage særlige tiltak for de evnerike barna på lik linje med barn som sliter faglig.

Man regner ca. hvert 20. barn har så sterke evner at de kan kalles evnerike. Ca 40% av dem trives ikke i skolen. De kjeder seg så voldsomt at de klarer seg dårlig, mange av dem dropper ut av all utdanning og oppnår aldri å få en eksamen som kan matche deres evner.

Før Simon begynte på Mentiqa-skolen ble han undersøkt av både en barnepsykolog og en psykiater. Ingen av dem oppdaget hvor begavet han var. Det samme skjer med mange andre evnerike barn, som i stedet utstyres med forskjellige psykiatriske diagnoser.

Psykolog Ole Kyed, en av Danmarks ledende eksperter på området, kommenterer:

Jeg opplever en del barn der de profesjonelle ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til barnets gode intelligens, til barnets gode innlæringsmuligheter. Og jeg ser noen ganger feildiagnoser. Og det viser ofte historien når vi følger barnet 3-4 år senere. Barnet normaliseres, også barn som vi var meget bekymret for på et tidlig nivå.

Også andre fagpersoner kommer til orde i filmen. Nevropsykolog Jytte Gandløse har i mer enn 20 år arbeidet med barn. Hun sier at hun også opplever at det ikke tas høyde for at barn med problemer kan være evnerike.

Min opplevelse er at det i dagens skole ikker er nok ressurser til at barnet blir ordentlig undersøkt, og det synes jeg er ergerlig. Ikke det at alle barn skal undersøkes, men man skal undersøke der hvor man ikke riktig forstår og tenker «hva er det dette barnet har behov for».

Hvis barnet er overbegavet, ja så er det viktig at omgivelsene vet det. Og at man stiller forventninger til barnet ut fra der hvor barnet er.

Jytte Gandløse legger til at det er viktig at man ikke bare leter etter diagnoser, men at man har fagpersoner som kan gjøre dette. Videre påpeker hun at det kanskje har vært en tendens til å slenge ut diagnoser, men at dette ikke er akseptabelt. «Det er ikke «hvermanns verktøy» å stille diagnoser!»

Perfeksjonisme – og følelser

Pernille Buch-Rømer forteller om elevene

Noen barn har, fordi de har meget stor grad av perfeksjonisme, meget vanskelig for å ikke komme med voldsomme følelsesmessige reaksjoner hvis de føler nederlag. Så fra å være med i en diskusjon på et meget høyt plan, så kan det være at barnet plutselig (hvis det er noe barnet ikke forstår eller noe barnet ikke ka få den andre til å forstå) bryter sammen og oppfører seg som en som er langt yngre enn barnets fysiske alder.

Det å kunne forstå noe svarende til en 13-åring, men kun ha en 9-årings modenhet til å bearbeide det som hender, det er dette som gjør deres liv så forferdelig vanskelig.

Small talk?

Så får vi se en undervisningstime der Pernille Buch-Rømer underviser elevene i temaet «Small talk». Hvorfor? Fordi disse barna kanskje ikke ser poenget med å bedrive konversasjon om enkle temaer. De vil diskutere «skikkelige ting».

Hun sier:

Man kan jo lære dem å uttrykke seg konkret og med få ord. Slik at dem man snakker med forstår hva man sier. Og det er det veldig mange som har virkelig behov for. Dette er fordi de blir veldig frustrert når de ikke blir forstått. Og da må vi gi dem litt av ansvaret selv og si at «det ikke bare er de andres skyld at de ikke kan forstå deg.»

Hva tror elevene om dette ? Hvorfor er det slik at mange evnerike personer ikke makter «small talk»?

Fredrik: «Fordi det er altfor enkelt. Man bruker jo slett ikke språket!»

Pernille Buch-Rømer forteller om Mentiqa-skolen:

Med den fagsammensetningen vi har på skolen forsøker vi absolutt ikke å lage det vi kan kalde nerder. Nerder kaller vi barn som er blitt ensporet, som har spesialisert seg i å vite noe om en enkelt ting eller to, hvor de til gjengjeld vet alt om dette temaet, og så kan det være andre helt basale ting som de ikke vet noe om. – Det betyr at hvis et evnerikt barn er supergod til matematikk som det primære, så forsøker vi å si at så skal barnet ha noe idrett/motorikk/gymnastikk så barnet lærer å bruke sin kropp. Fordi at man vet at ved å gjøre dette bidrar vi til å åpne noen muligheter for barnet.

Da programmet ble laget hadde Simon gått på Mentiqa-skolen i et år. På den gamle skolen opplevde ikke far at det ble tatt høyde for Simons sterke evner. Det ble bare verre og verre med ham, sier pappa, fordi han ikke ble forstått.

Og jeg kan se hvordan det nå har snudd etter han har startet her. Simon har blitt en glad gutt, og han sykler selv til skolen om morgenen. Han har kamerater med hjem, og han virker mye gladere.

Far spurte Simon: Hvis du skal fortelle meg hvordan det er å gå på den nye skolen, sammenlignet med den gamle skolen, hva vil du si da?

«Jeg har fått et mye gladere liv.»

Zacharias (13) sier om Mentiqa-skolen:

«Så føler man seg helt normal, egentlig. Og så kan man merke at det ikke er andre som synes man er merkelig.

Torbjørn (13) sier:

«Og så har jeg truffet noen med de samme interesser som jeg har, og det er jeg faktisk veldig veldig glad for.»

Hele innslaget kan du ser her: http://www.youtube.com/watch?v=s2SeFYraTC4

Vil du vite mer?

• Les «Smart, men lat?» der den svenske skoleforskeren Eva Petterson forteller om sin forskning på elever med sterke evner i matematikk, og skolens manglende evne til å gjenkjenne de evnerike barna.
• Se gjerne et annet intervju med noen av ungdommene fra Mentiqa – innslag fra dansk TV
• Et britisk blikk på Mentiqa finner du her: