Ja, hvor blir det av dem egentlig? Disse «liksom så innmari smarte barna» (som foreldrene selvsagt uttrykker det). – Når da? – Jo når de blir voksne. «De forsvinner jo bare«, erklærte forfatter, synser, eks-politiker (++) Anne Holt (@annekristinholt) på Twitter søndag kveld. – Jeg hadde ikke energi til å hive meg inn i diskusjonen på Twitter på søndag, men jeg kjente at det rykket i tastaturet..

– Hva får en profilert dame til å ytre seg sånn passe nedlatende om «disse barna» og «disse foreldrene», liksom?

Jeg er en såpass enkel sjel at jeg tror på kunnskap. Sitter du inne med et lite snev av kunnskap om evnerike barn og deres situasjon i norsk skole ville du ikke slenge ut nedlatende flåsemeldinger om dem og familiene deres. Og for å bidra med kunnskap holder ikke Twitters 140 tegn, da må det mere til. Ergo blogginnlegg. – Lurer du på hva som er utgangspunktet for dette blogginnlegget gjengis størstedelen av søndag kvelds små utsagn her:

@annekristinholt Hvor ble det av dem, alle de små geniene som var så superintelligente at de ikke kunne gå på vanlig skole? Name me one…

@LinguistVera «De ble kvalt av norsk skole»

@annekristinholt svarer «Nei, de blir jo sendt på superskoler i Dk elle undervises hjemme. Men hvor blir det av dem, liksom? Som voksne?

@annekristinholt «Men det blir jo de middelmådige ungene til oss andre også. Hvor blir det av alle Einstein’ene som voksne?»

@LinguistVera «Man trenger ikke være Einstein for å ha godt av mer utfordrende skolegang. Og man kan godt være anonym.»

@annekristinholt «Men foreldrene fremstiller dem jo som om de er helt unike intelligensmessig. Så blir de bare borte som voksne…»

@LinguistVera «Jeg forstår poenget ditt. Men kjedet meg på skolen og skulle gladelig gått på en annen skole. Uten at jeg er geni…»

@annekristinholt Dessuten: ett uttrykk som bør forbys barn å bruke så snart de lærer hva det betyr, er «Jeg kjeder meg». Kjeder du deg, tenk.

Her er det en del ting å kommentere…

Hvor blir det av dem? «Liksom»

Jo, det skal jeg si, Anne Holt: De havner i alle mulige deler av samfunnet. De blir leger, advokater, journalister og politikere. Eller rørleggere, snekkere, gründere, kunstnere, forfattere. Eller de sitter i kassa på super´n. – Noen fullfører videregående skole og går videre til studier. Andre dropper ut av skolen fordi de aldri finner seg til rette der, den er meningsløs.

Undersøkelser antyder at ca. 20% av de evnerike barna dropper ut uten å gå videre til studier. Hvorfor? – De dropper ut grunnet mange av de samme årsakene som andre barn, og særlig er det barn fra lavere sosioøkonomiske kår som er en del av drop-out statististikken. For å sitere Professor Emeritus Kjell Skogen, en av få eksperter som har beskjeftiget seg med denne elevgruppen i Norge:

Vi må huske på at ikke alle «gløgge skoletapere» blir vellykkede reketrålere med milliardinntekter. Noen blir også vellykkede bankranere eller vellykkede terrorister (hentet fra bladet Utdanning april 2013 – se her).

Evalueringen av Kunnskapsløftet påpeker også at den norske skolen fortsetter å gjenskape osiale forskjeller. Kommer du fra en familie med bokhylla full og foreldre som backer deg opp går det deg antagelig ganske greit – på sikt. – Om du er evnerik og har foreldre som støtter deg går det deg antagelig mye bedre enn om du har foreldre som 1) ikke forstår deg og 2) ikke evner å støtte deg faglig og sosialt. Da blir du kanskje lege, advokat, eller justisminister… (Så når du skriver sånn passe kokett at «Men det blir jo de middelmådige ungene til oss andre også.» tror jeg du vet bedre.)

Jeg leste nylig en interessant bok. «Outliers» av Malcolm Gladwell. Et av hans poenger er at du ikke må være superintelligent for å lykkes, bli en vellykket IT-gründer eller forfatter for den delen, men du må være «SMART NOK». Dvs. at du må ha evnen til å tilegne deg en god del kunnskap, tenke kjapt NOK. – Når du først er i den gruppen som er «smart nok» er det andre ting som slår inn: innsats, skolegang, støtte fra foreldre og andre, _muligheter_. – Gladwell viser bl.a. til to ulike superintelligente menn som det har gått svært ulikt med. Ikke grunnet intelligensen, men grunnet sosioøkonomisk bakgrunn og foreldrenes mulighet og vilje til å støtte opp om sine barn etter hvert som de har vokst til. Han møtte Chris Langan, muligens en av verdens mest intelligente menn. «I’ve never been able to feel someone’s intellect before, the way I could with him. It was an intimidating experience, but also profoundly heartbreaking», sier han i et intervju om boken her. – I et interessant kapittel sammenligner han Chris Langan med fysikeren Robert Oppenheimer. Begge er menn med ekstrem intelligens. Men de har grunnleggende forskjeller som har ført til stor ulikhet i «resultat»:

Der Oppenheimer hadde støtte fra et velstående hjem, og antagelig karisma i bøtter og spann, og følgelig klarte seg ekstremt bra, falt den andre ut av utdanningssystemet og klarer seg generelt dårlig. Oppenheimer kom fra «god bakgrunn», Langan fra svært vanskelige kår.

Ingen, selv ikke «verdens smarteste mann» (ooo… jeg kan ikke fordra sånne…) klarer å «bli noe» alene. Alle unger, også de evnerike ungene trenger noen som ser, støtter, hjelper. Og man blir heller ikke til «noe» uten innsats, øving, arbeidstimer. Noen holder hardt på «10 000 timer»-regelen. Mulig den er riktig, men ingen klarer å bli «noe» alene.

“It wasn’t an excuse. It was a fact. He’d had to make his way alone, and no one—not rock stars, not professional athletes, not software billionaires, and not even geniuses — ever makes it alone.” (Outliers)

En undersøkelse fra Danmark antyder at nærmere 40% av de evnerike elevene får sosiale eller emosjonelle vansker i et skolesystem som ikke anerkjenner sterke evner, og heller ikke tilpasser for disse evnene. Undersøkelser fra en del andre land antyder at ca 20% sliter emosjonelt og sosialt dersom skolesystemet ikke evner å følge opp.

Grunnleggende feil beskrivelse av norsk skole..

Du tror ikke at skolene nedprioriterer tilpasset opplæring for de sterkeste elevene? – OK. Du har antagelig andre erfaringer fra norsk skole enn enkelte andre. Og muligens også et ideologisk utgangspunkt som tilsier ditt svar? – Et helt konkret eksempel fra en skole ikke så langt unna der du bor:

Mange matematikksterke elever på femte trinn. Lærerne vil gjerne gjøre noe for disse og gir de sterkeste 6.-trinnsboka med hjem. De «får lov til å jobbe med neste årstrinns bok» hjemme. På skolen jobber de med 5.-trinnsboka. (Dobbelt jobb, men ungene er flinke og hjemmene er ressurssterke.) Ved årets slutt tar elevene både 5.-trinns årsprøve og 6.-trinns årsprøve i matematikk. – 7 elever vurderes til å være så sterke faglig at de kunne gått rett på 7.-trinnsmatten til høsten.

Får de anledning til å gå videre i faget? – Nei. – De må faktisk ta 6.-trinnsmatten på nytt. Sitte og regne akkurat de samme sidene i matteboka om igjen. Det eneste skolen kan tilby er en dobbeltøkt annenhver uke der de skal få oppgaver mer på sitt nivå (altså må de både jobbe i 6.-trinnsboka – som reprise – og med andre oppgaver.)

Jeg har forståelse for skolens ressurssituasjon, men kjenner noen av disse elevene godt nok til å tenke at her er det mange som blir oppgitt, lei seg og frustrert. – De forstår ikke poenget med å gjøre samme oppgaver to år på rad. – Gjør du?

Skoleforskerne har uttalt seg om skolens evne til å bedrive tilpasset opplæring for de «sterke elevene» i det siste. Noen sitater:

John Hattie:

En av mine bekymringer er at lærerne er blitt de største utjevnerne. De tillater ikke en diskusjon om fremragende elever, og dét er i ferd med å ta knekken på oss! Alle vet at vi ikke er like. Effekten av standardtester er at de svakeste barna når opp til gjennomsnittet, mens barna over blir glemt (her).

Liv Sissel Grønmo – TIMMS-forsker:

Lovverket og lærerplaner har flinke elever samme krav til tilpasset opplæring som andre. De har krav på utfordringer og stimulering til å lære mer for å nå videre.Vårt inntrykk er at de sterke elevene får tilpasset opplæring i liten grad og i mindre grad enn i 1995. Det er alvorlig (her).

PISA-forsker Rolf Vegard Olsen sier:

– Det er de svake som har hevet det norske gjennomsnittet, for de sterke har ikke rørt på seg. Vi bør bekymre oss over at Kunnskapsløftet ikke virker for de flinkeste. Læreplanene er ambisiøse på deres vegne, men de brukes nok ikke godt nok (her).

Ungene er jo bare 4 timer på skolen hver dag de første årene Hvis ungen er så spesiell, kan foreldrene gjør svært mye på de 20 gjenv. timene.

Er det et argument MOT å gi tilpasset opplæring for de evnerike barna? «Seksåringene må værs´go´å sitte stille og tygge på blyanten og vente på de andre..»? – Mulig du har hatt særs pliktoppfyllende jenter i din nærhet, men jeg kan da informere om at en frustrert seksåring som har gledet seg enormt til skolestart ikke alltid har like lett for å sitte stille på stolen når han oppdager at han i-k-k-e får lov til å lese, men må lytte til EN bokstav i uka og språkleker hele førsteklasse… (Eller tall mellom 0 og 10… når han er vant til å regne flersifrede tall i hodet…)

Hadde du trivdes særlig bra hvis du hadde sittet fire år, fire timer om dagen, uten å lære? Kjør fire økter med forelesning om faglige temaer du behersket for lenge siden? – For så å styrte hjem klokken 13.15 og kaste deg over en spennende fagbok om det temaet du EGENTLIG vil utvikle deg innenfor?

Vet du hva det har å si for motivasjon og læringsglede, indre motivasjon, det å faktisk møte faglig motstand, måtte jobbe for å klare noe nytt, og så faktisk tenke «yess, jeg klarte likevel»? – Du trenger en del slike opplevelser for å utvikle indre motivasjon og glede ved skolearbeidet. Det kommer ikke av seg selv, selv om du knekket lesekoden som treåring…

«Herregud, de fleste kan lese og regne før de begynner på skolen. Mildt sagt vanlig. Unger flest kan da ikke få spesialskoler!»

Men vi snakker ikke om «alle barn som har lært å lese og regne før skolestart», Anne Holt! (Har du stått i et klasserom i det siste? – Ikke det? – Vel, det er faktisk ganske mange som strever med å knekke lesekoden i første klasse… OG forholde seg til plusser og minuser, en-til-en-korrespondanse osv. – Dette er hardt arbeid for mange – og ikke noe «alle barn» kan!)

Jeg tror ikke du har forstått, Anne Holt, hva det er som gjør at en familie til to evnerike jenter tar med seg ungene og flytter til Danmark. Det er ren og skjær desperasjon! Tilfeldigvis kjenner jeg familien litt, og jeg vet mye om fortvilelsen som har ført til beslutningen.

Du sier ikke opp jobben og flytter fra familien din, nettverket, huset du har pusset opp, pappaen til barna, fordi du «tror at barna er helt unike intelligensmessig»! Nei, når du går til et så drastisk valg når du føler at du ikke har andre muligheter for å redde ungen din.

Og det har ikke med «intelligens» å gjøre, Anne Holt. Egentlig. Det har med så utrolig mye annet å gjøre enn at du leser/regner før skolestart. Det har mye mer med tankegangen din å gjøre, med språket ditt å gjøre. Du bruker andre ord som de jevnaldrende ikke forstår. Når du som sjuåring leser Peer Gynt mens de andre strever seg gjennom skolens lesebok har det ikke bare med «å kunne lese» å gjøre, det har med tankene dine å gjøre. Du reflekterer på en annen måte enn dine jevnaldrende, du krever svar på en helt annen måte enn de andre sjuåringene.

Du er annerledes. – Og annerledeshet kan være vondt.

Men denne annerledesheten behøver ikke være vond!

«Så lenge ungen gikk i barnehagen trodde jeg at jeg hadde et normalt barn», sa en mor

Det kommer nemlig an på hvordan annerledesheten rommes. I barnehagen har man større rom for annerledesheten. Flere voksne, flere alderstrinn å spille på. – I skolen er «boksen» ungene skal passe inn i mye trangere. Og dermed blir annerledes = problem så fort du er «for annerledes».

Vet du hvorfor det blir ekstra vanskelig å være evnerik i norsk skole? – Fordi vi i norsk skole (og samfunn) i stor grad benekter intelligens og sterke evner (bortsett fra i idrett?). Selv du, som må være en svært oppegående dame snakker om de «middelmådige ungene til oss andre». Hvis du tenker deg litt om er det svært sannsynlig at hverken du eller ungen din er «middelmådig». – Men dere er kanskje «smarte nok», for å sitere Malcolm Gladwell.

Vet du hva det betyr, Anne Holt?

Når man er sånn omtrent på snittet – eller litt over – altså «smart nok» iflg. Gladwell – har man mange andre unger i klassen å speile seg i. Du ligner på de andre, er interessert i mange av de samme tingene, tenker ganske likt som mange av de andre, snakker samme språk. – Vi har det ganske greit vi «passe smarte» som finner andre i klassen som er som oss, andre å speile seg i, leke med, ha gruppearbeid med. Vi er kanskje snille jenter som oppmerksomt lytter til læreren og pliktoppfyllende fyller ut nye arbeidsark. Eller greie gutter som blåser ut blårøyken i friminuttet med å sparke fotball…

MEN er du derimot 7 år på klasselisten til læreren, men 14 år mentalt (som man f.eks. kan være når man er evnerik), er det ikke alltid like lett. Det ER ingen andre i klassen din som leser Peer Gynt (se blogginnlegg her), det ER ingen andre i klassen som er like lidenskapelig og intenst opptatt av å løse ligninger, eller diskutere situasjonen i Syria i friminuttet. – Og det å ikke ha andre å speile seg i kan faktisk oppleves som et stort problem. Mange unger forteller at de føler seg som fra en annen planet, de forstår ikke hvorfor de andre ser rart på dem, ikke forstår ordene deres, og mange går da dessverre i fella at de tror det er noe galt med dem. Mange blir også mobbet for sin annerledeshet.

I tillegg kommer at skolen i Norge ikke har kunnskap om hva evnerikhet faktisk betyr. Mange lærere aner ikke hva tilpasset opplæring i «denne enden av skalaen» er. – Jeg kjenner mange lærere som VIL, og som gjør tilpasninger. Men jeg vet også om fortvilte foreldre som opplever en skole som totalt ignorerer barnet signaler om at skolen begynner å bli meningsløs.

Jeg er totalt enig i ditt utsagn om at «å kjede seg» faktisk er helt greit. Alt er ikke bare «fest og moro og dataspill», unger må faktisk lære seg å tøye frustrasjonstoleransen sin, tøyle utålmodighetsstrikken. Dette er svært viktig kunnskap for alle unger, og også noe skolen skal bidra til i vår hverdag preget av mye «på» og lite «av». MEN for en evnerik elev som ligger på fire år foran de andre i enkelte (eller alle fag) er det ikke «kjedsomhet» vi snakker om! Vi snakker meningsløshet. Vi snakker om unger som uttrykker selvmordstanker, om skolevegring, og vi snakker om unger som sendes til BUP for utredning og BUP sier «det er ikke noe galt med dette barnet, hun er bare ekstremt langt foran de andre, og skolen må endre seg hvis ikke denne ungen skal bli varig skadet» – og så skjer det ingen ting på skolen, ungen blir sykere, mer nedbrutt….

Hadde du forblitt i den skolen, Anne Holt? – Eller hadde du tatt med deg ungen og flyttet – for å redde henne?

Forskerne snakker om en ideologisk begrunnet motvilje mot å gi denne gruppen barn tilpasset opplæring, mot å forske på denne gruppen elever, og mot å gi skolene hjelp og konkrete retningslinjer slik at de slutter å famle slik overfor elevgruppa. Det handler ikke om å lage spesialskoler for disse barna, for det vil være utopisk, men det handler om å gjøre den norske fellesskolen bedre på å takle det fulle mangfoldet i klasserommet.

Jeg må spørre, Anne Holt. En dame med mye trøkk i og som jeg nyter å følge i ymse meningstråder på Twitter:

– Er det ideologisk motvilje også hos deg? Er det elitismespøkelset som gjør at du går rett i nedlatenhetsfella overfor disse barna «liksom»?

Dersom det IKKE er ideologisk begrunnet motvilje, Anne Holt, og du er åpen for å lære om de evnerike barna tar jeg mer en gjerne en kaffe med deg i nærmeste fremtid. Du er ei dame jeg har stor sans for på mange områder. Jeg håper du er åpen for kunnskap.