Vi snakker om en 5-åring født tidlig på året. Frøkna har bestevenner som hun har lekt med i flere år. De er bare litt eldre, men de er født på andre siden av årsskiftet. Og det årsskiftet har mye å si for byråkratiet, viser det seg.

Foreldrene tok kontakt med Lillehammer kommunen fordi de lurte på om det ville være best for veslefrøkna å starte på skolen sammen med venninnene. Etter en utredning der foreldrenes stemme ikke ble hørt frarådet PP-tjenesten fremskutt skolestart, og da følger kommunen opp med et nei:

«Fordelene ved å begynne til normert tid er større enn fordelene med fremskutt skolestart».

Jeg tenker at det ikke er en helt rett frem øvelse å bedømme om en 5-åring er skoleklar eller ikke. Det krever ubetinget kunnskap, en kunnskap om evnerike barn som jeg heldigvis vet at mange kolleger nå etter hvert ønsker seg. Og jeg har møtt flere av dere som jobber i PP-tjenesten som virkelig både «ser» og gjør en god jobb med denne gruppen barn.
MEN noen ganger er det på sin plass å sette spørsmålstegn ved en vurdering. Det er akkurat som om noen tenker «Vi sier nei for sikkerhets skyld».

Men da glemmer vi at et «NEI» også i høyeste grad har en konsekvens. Det er ikke «nei» som i «status quo». Det er et nei som i dette tilfellet ville betydd at en liten jente mistet bestevennene sine. Og det synes jeg er et særs viktig perspektiv å ha med. Å si nei «for sikkerhets skyld» kunne like gjerne vært «ja for sikkerhets skyld»? Men slik tenker mange ikke. Et nei har konsekvenser det også, og de konsekvensene skal medtas i vurderingen. Alltid.  

Second opinion

Foreldrene fikk en uavhengig fagperson til å foreta en ny vurdering av hvorvidt hun kunne være skolemoden. Utredningen kostet 10.000 kroner! Denne sier:

«Sunniva vil være 5,6 år ved skolestart og vil også i løpet av tiden frem til skolestart ha en naturlig utvikling og modning. Alt i alt er det mye som tyder på at foreldrenes og jentas ønske om fremskutt skolestart antakelig bør hensyntas.

Heldigvis har nå kommunen omgjort sitt opprinnelige vedtak, og jentungen får starte skolen sammen med venninnene sine. Godt for Sunniva!

Men jeg gjør meg jo noen tanker:

Er det foreldrenes betalingsevne som skal avgjøre hvorvidt et barn som Sunniva skal kunne begynne på skolen sammen med vennene?

Hvorfor fylles kommentarfeltene av «La barn være barn»-argumentasjon i disse sakene? (Barn slutter da vel ikke å være barn den dagen de går inn skoleporten??) Denne argumentasjonen er, unnskyld uttrykket, fullstendig på jordet. Her glemmer folk at dette også er en helt vanlig måte å «være barn» på. Den er bare ikke helt vanlig. Men noen barn er skolemodne før de andre, og bør kunne få starte skolen dersom barn, foreldre og skole finner ut at dette er riktig. Det ER ikke riktig for alle evnerike barn å starte skolen ett år før tiden, men for noen er det bra. Og det finnes tilstrekkelig forskning fra mange andre land som tilsier at dette kan være en god strategi, ungene klarer seg bra både faglig og sosialt.

Det er akkurat som om årsskiftet skal gjøre noe magisk med et barns skolemodenhet, men slik er det jo ikke. Jeg har møtt noen små førsteklassinger der jeg har tenkt at «Du burde få være i barnehagen litt lenger, du. Der hadde de hatt et fang, og flere voksne, mer lek.» Og jeg har møtt noen små 5-åringer der jeg har tenkt «Skole er nok riktig for deg, du.»
Og en førsteklassing født 31.12. ville være halvannen måned eldre enn akkurat Sunniva. Det er også et perspektiv å ta med seg!

I saken hos NRK er undertegnede også intervjuet, og jeg sier som jeg har sagt før:

Norske kommuner famler når det gjelder hvordan skoler og barnehager skal møte evnerike barn. Det mangler kunnskap, og det mangler retningslinjer som kan bistå kommunene.

Gledelig er det derfor at statssekretær i Kunnskapsdepartementet Birgitte jordahl uttaler til NRK at departementet «jobber med saken»:

– Jeg mener vi har behov for mer kunnskap om hvordan vi kan tilpasse opplæringen for disse elevgruppene. Departementet jobber med problemstillingen og vi ser på hva slags tiltak vi kan iverksette, sier Jordahl.

La oss håpe det blir mer enn «se på»-utsagnet som den forrige Kunnskapsministeren kom med 16. mai 2012.. Da uttalte nemlig Kristin Halvorsen at hun skulle «se på saken» (se her for mer fra den dagen) i Stortinget. Det trengs mer kunnskap der ute. Kunnskap som gjør det mulig for oss å «se» små Sunnivaer på en bedre måte. Og kunnskap som kan møte ukunnskap og ideologiske rullegardiner.

• Se saken om Sunniva hos NRK her:
  NRK Hedmark og Opplands TV-reportasje
• NRK.no nettartikkel her: Betalte 10.000 kr for at Sunniva (5) skal få starte på skolen til høsten – Hedmark og Oppland.
• De også saken om en annen jente «Isa ble sjeleglad da hun fikk begynne på skolen ett år tidligere»  her