Mer støttemateriell om #evnerike elever til skolen

Etter at vi i Skandinavia har hengt en smule i tåka sammenlignet med våre europeiske kolleger når det gjelder å anerkjenne at evnerike barn både finnes, og at de trenger en annen type undervisning enn mange andre, har det nå begynt å skje saker og ting i Sverige. Heia! Hos våre venner over kjølen har man i høst og vinter hatt igang et arbeid for å utvikle et støttemateriell som kan hjelpe de svenske skolene å ivareta evnerike, eller som de har vært kalt i Sverige «särbegåvade«, elever.

Materialet skal forøvrig fremvises for den svenske regjeringen 30. april, så snart ser det faktisk ut til at vi i Norge er det eneste landet i Europa der skolen har null, nix, nada å støtte seg fra sentralt hold til når det gjelder ivaretakelse av evnerike barn (Bortsett fra Bærum kommunes veiledningsmateriell som kom nylig, heldigvis er dette digitalt tilgjengelig på nett!). (- Ikke så rart da, kanskje at en norsk mamma spurte om det er brysomt for skolen om barnet «kan for mye» og spør «Må man dempe faglig interesse?»)

Men til Sverige igjen

Den svenske Skollagen (2010) er tydelig på at alle elever skal gis støtte slik at de kan utvikles så langt som mulig:

“Alla barn och elever ska således ges den ledning och stimulans som de behöver i sitt lärande och sin personliga utveckling för att de utifrån sina egna förutsättningar ska kunna utvecklas så långt som möjligt enligt utbildningens mål”

Men, som jeg også har skrevet mange ganger her i Norge:

Om vi som jobber i skolen ikke har kunnskaper som gjør at vi gjenkjenner en evnerik elev og kunnskap som gjør at vi vet hvordan vi kan tilpasse opplæringen for hans/hennes behov, hjelper lover og forordninger svært lite. Derfor er «stödmaterialet» som kommer i Sverige svært verdifullt!

Den svenske Skollagen er annerledes enn den norske betegnelsen om «tilpasset opplæring»: svenskene er tydeligere. Og jeg kjenner til saker fra Sverige der foreldre har anmeldt skoler til Skolinspektionen når de ikke har tilpasset tilstrekkelig til en evnerik elevs behov, hvilket er interessant.

Men hva betyr Skollagens setninger om «stimulans» og «utvecklas så långt som möjligt» i praksis? Professor Roland S. Persson skriver:

Elever som har svårt med att läsa och skriva behöver—och har rätt till—lämplig hjälp. Men även elever som lär sig att läsa och skriva mycket snabbt och som har lättare än de flesta andra i skolan att förstå och lära behöver också—och har likaledes rätt till—en anpassad skolsituation. Dessa elever behöver stimulans som passar deras mer avancerade färdighets- och kunskapsnivå så att de inte tappar den lust att lära som ofta karaktäriserar dem.

Altså: det finnes en gruppe elever i våre skoler som har et grunnleggende behov for å få lov til å lære seg raskere, dypere… annerledes. Hvor mange? Minst 15-20% av elevmassen, skriver professor Persson:

Hur många särskilt begåvade elever finns det då? Om man utgår från normalfördelningen så kan man med viss tillförsikt konstatera följande, oavsett vilken typ av mänsklig förmåga eller fallenhet det rör sig om: Minst 15-20% av eleverna i svensk skola behöver sannolikt mer stimulans än normaleleven.

Og den gjennomgående devisen i noen tiår har vært at «de flinke klarer seg selv», eller også – som så fint formulert av en rektor i Osloskolen for et par år siden: «Vår oppgave er å bringe alle elever til en 3-er. Om det er noen elever som ønsker noe mer, så er det kun opp til hjemmet». (Gjett hvilke elever som da klarer seg best, og hvor mange meter bokhyller de har hjemme? Joda, vi er særs gode på å gjenskape sosiale forskjeller i norsk skole!)

Men jeg mener at også elever med sterke læreforutsetninger først og fremst er barn. Og for meg betyr det at det å late som om et barn «klarer seg selv» er helt og fullstendig hinsides. En 6-åring som starter skolen med glød og interesse for lesing, og som sluker Harry Potter-bøkene på sengekanten vil snart finne skolen et underlig sted dersom han/hun bare for lov til å forholde seg til «S», «I», «L», «O», «R», «E», «M», «A» de første åtte ukene av skoleåret. Den vesle kroppen skal både lære seg å bli skolegutt/-jente, finne ut av skolens svaner, lærere, klasserom og friminutt, men ungen har også lyst til å lære fag. Lese, regne, fundere.

Når vi forventer at alle disse små 6-åringene skal gå i takt, da går det inderlig galt for opptil flere av dem. Og jo mer annerledes man er, jo vanskeligere blir det:

Ju mer extrem man är i dessa avseenden desto mer annorlunda är man jämfört med normalbefolkningen och desto mer extrema blir också behoven av stimulans i skolan. Kanske är det för svenskt vidkommande lämpligt att dela in hela denna grupp med högre inlärningspotential jämfört med det stora flertalet elever i två grupper, nämligen de högpresterande och de särskilt begåvade. Även om man har en potential för hög prestation eller särskild begåvning är det ingalunda självklart att denna utvecklas eller syns i alla sammanhang. Miljön avgör nästan alltid om en person med hög potential blommar ut eller ej. De högpresterande utgör den större gruppen (ca 15% medan de särskilt begåvade utgör den mindre gruppen (ca 5%). Märk att detta är en praktisk indelning snarare än en teoretisk.

Ja, miljøet avgjør ensten alltid om en person med høyt potensiale blomstrer eller ikke, skriver professor Roland S. Persson. Overraskende nok, så er det ikke slik at unger klarer seg selv…

Ett problem i svensk skolkultur har ofta varit att man har förstått särskild begåvning som något slags privilegium och att dessa elever därför inte behövde någon hjälp; ett fenomen som man i Sverige, Norge och Danmark mer eller mindre har sammanfattat under begreppet Jantelagen. Därmed följde också det något märkliga resonemanget att det skulle vara illojalt och orättvist mot elever med diverse andra svårigheter i skolan om man ägnade sig åt och hjälpte de särskilt begåvade. Detta resonemang skapade en ohållbar situation för de särskilt begåvade (Persson, 2012). Man får inte glömma att alla barn, oavsett sin begåvningsnivå, kan ha behov som kräver stöd. Differentiering är något tämligen pragmatiskt, nämligen en anpassning av undervisningen och skolmiljön så att den gynnar och stimulerar den enskilda eleven. Barn är alla lika värda och har samma rättigheter. Differentiering, som styrdokumenten kräver av lärarna för alla barns bästa, är ett uttryck för alla elevers skiftande behov och lika värde—alldeles oavsett deras begåvningsnivå. Med andra ord, de särskilt begåvade och högpresterande kan inte och får inte uteslutas i denna differentiering.

Alle unger har behov for å føle mestring. Teorien om «den nærmeste utviklingssonen» gjelder også for en 7-åring som sjonglerer den store multiplikasjonstabellen i hodet; hun opplever neppe mestring av at vi i skolen forlanger at hun «regner ferdig side 12 og 13». Det er ute på den «tynne delen av isen» det magiske skjer: det kjennes skummelt å ikke forstå på første forsøk, det er kanskje ekkelt å måtte be om hjelp, vanskelig å jobbe seg gjennom dette, men så: han klarte det, hun klarte det. Mestring, glede. Og ikke minst: autentiske mestringsopplevelser bygger mestringsforventninger. Vi lærer hva vi skal gjøre neste gang noe er litt vanskelig.

Og det gjelder også for elever som er kjappe i topplokket. Nemlig!

hestehov

De ovenstående sitatene på svensk er hentet fra to korte tekster som Professor Roland S. Persson ved Högskolan i Jönköping har utviklet til det svenske Skolverkets prosjekt for å skape et «stödmaterial» for svenske skoler om evnerike barn. Professor Persson har imidlertid valgt å trekke sine to tekster ut fra stödmaterialet. Dette fordi Skolverket ikke ønsker å bruke begrepet «särbegåvad». Har Skolverket låst seg fast i gamle ideologiske grøfter? Og mener at bare fordi man skriver at noen elever er intellektuelt begavede, så sier man samtidig noe om elevens verdi som menneske, og at disse er «mer verdt enn andre»? Det kan se slik ut – at det nok en gang er strid om begreper, og at den har oppstått mellom fagpersoner og byråkrater. Interessant å observere fra herover kjølen!

Vil du se Professor Roland S. Perssons tre korte tekster, kan du finne dem her: Persson (2015) Tre korta texter april2015

Persson skriver i innledningen til sine tekster:

Dessa två texter skrevs ursprungligen som en del av det regeringsuppdrag som gavs Skolverket för att främja grund och gymnasieskolors arbete med särskilt begåvade elever (U2014/5038/S). Texterna avlägsnades emellertid vid slutredigeringen av det sk. stödmaterialet på grund av olika uppfattningar om hur det är lämpligt att beskriva särskilt begåvade elever i den svenska skolan. Dessa två korta bidrag är således inte längre officiella dokument och representerar inte Skolverkets syn på saken. Men de representerar trots detta i stort vad den vetenskapliga världen och dess 100-åriga erfarenhet av forskning och erfarenhet på området har att säga om saken. Det som dessa två skrifter meddelar är enligt min bedömning vetenskapligt helt okontroversiellt och utgör mer eller mindre konsensus bland världens forskare.

Slik kommenteres saken i en nyhetssak hos Sveriges Radio:

Roland S Persson är Sveriges främste expert på området särbegåvning och internationellt erkänd för sin forskning. Han fick i uppdrag av Skolverket att skriva tre texter till stödmaterialet. Men den skilda synen på hur begreppet begåvning bör användas, har nu alltså lett till att hans texter inte kommer med.

– Roland Persson vill att man ska använda ordet begåvning och han uttrycker sig då att alla barn inte är begåvade. Just den formuleringen kan inte vi ansvara för, säger Johan Börjesson som är undervisningsråd på Skolverket och ansvarig för det aktuella stödmaterialet.

Johan Börjesson förklarar att Skolverket vill hålla sig till begreppet «särskild begåvning», medan Roland S Persson på en del ställen i sina texter i stället använder sig av bara ordet begåvning.

Roland S Persson vill inte medverka i en inspelad intervju. Men han säger till Sveriges Radio att det handlar om vetenskaplig, okontroversiell fakta att slå fast att en del barn är intellektuellt begåvade och att andra inte är det. Han menar att det är en viktig distinktion att göra. I ett mejl till Skolverket skriver han: «Om inte denna distinktion görs i projektet så är dessvärre projektet helt värdelöst.»

Redigert 28.4.15: Slik kommenterer Svenska Dagbladet i sin lederartikkel at byråkratiet har grepet inn overfor professorens presisering og valg av ord: Skolverket strok text som lyfte fram olikheter hos elever:

Särbegåvade går förlorade i den jämlika skolan

En likvärdig skola är idealet och verkar – för att åter kommentera ordval och ordförståelse – förleda skolskråna att fösa in alla ungar i samma mall, samma tempo och på samma intellektuella nivå. Alla tar skada, inte minst de som inte platsar i medelnivågruppen, antingen för att de behöver längre tid på sig eller för att de behöver svårare uppgifter och mer stimulans. Låt eleverna vara precis så olika de är och låt det ta plats. Att ignorera och förbjuda olikhet straffar och dömer dem som inte passar in i mallen.