Noen pedagoger er mer i vinden enn andre. En av dem som definitivt har vært i vinden de siste årene er britiske James Nottingham som du ser på bildet til høyre her.

Han er en dyktig foredragsholder som jeg også hadde gleden av å treffe på et lokalt FAU-arrangement for noen år siden. Den gang var temaet hvordan merkelapper (labels) både foreldre og lærere setter på barna faktisk kan være med på å hindre læring. (Interessert? Sjekk ut videoen «Labels limit learning» fra TedX Norrköping).

Et av de temaene han også tok opp i sitt foredrag den gangen var hvordan vi i skolen bør fokusere på barnas fremgang, i stedet for deres resultater. Undertegnede satt nærmest og hoppet i stolen, og jeg måtte selvsagt huke tak i ham etter foredraget og diskutere dette temaet med ham – ut fra mitt perspektiv.

Jeg måtte f.eks. fortelle ham om en 3.-klassing jeg kjente som til stadighet fikk ros fra læreren for å ha «alt rett» på ukeprøven, men som freste innvendig fordi h*n visste at ukeord og ukens gloser var ting h*n kunne fra før. Eleven forstod at rosen var feil, men det var svært vanskelig å få skolen med på å gi andre ord, andre gloser.

Det ble en forholdsvis engasjert diskusjon, også litt fordi jeg bevisst snakket om elever som var «gifted», og det ante meg at han ikke var så glad i den merkelappen heller. Men jeg forsøkte å få frem at jeg mener at merkelapper kan hjelpe oss i skolen til å forstå hvilke behov elevene har, men at de selvsagt må anvendes klokt.

«Labels limit learning» i det øyeblikket vi lar dem bli skylapper som f.eks. gjør at vi stiller for lave forventninger» (Stakkars, hun har dysleksi. La henne slippe engelsk. – Sant eksempel fra en forelder jeg snakket med for en stund siden. Eleven elsket engelsk og ville lære mer, men skolen ville heller at hun skulle fokusere mer på det hun ikke kunne.)

«Labels limit learning» i det øyeblikke vi lar dem bli skylapper, når vi putter elever i bokser som begrenser dem. Men dersom vi har kunnskaper som gjør at vi kan bruke merkelappene til noe, f.eks. til å gi bedre tilpasset opplæring, DA kan også merkelapper være et gode. Mener jeg.

Og jeg synes Nottinghams perspektiv om å fokusere på fremgang snarere enn resultater var noe av det viktigste jeg kunne ta med meg fra vår diskusjon og fra foredraget. For fremgang er jo noe alle elever trenger. Eller?

James Nottingham er ellers en erfaren lærer og en anerkjent foredragsholder som brukes mye i både Norge, Sverige og Danmark. (Se forøvrig firmaet hans, Challenging Learning.) Ja, han er også en av dem som ofte refererer til og formidler John Hatties forskning/Visible learning. (Og for deg som har fått Hattie i vrangstrupen i det siste vil jeg anbefale deg å ikke få hattiefnatt, men sjekke ut Herr Nottinghams perspektiver likevel.)

Skolens resultatfokus hindrer læring, sier Nottingham

Jeg har tidligere hatt stor glede av å lese en del av det James Nottingham skriver. Men kanskje leser jeg med litt andre briller enn mange andre? Ihvertfall har jeg med meg mye kunnskap om og mange møter med evnerike barn i ryggsekken når jeg leser. (Det er akkurat som en nisse på lasset. Kunnskap og historier som både påvirker min forforståelse og min tolkning av det jeg leser. Jada, gjett om jeg har lest en smule hermeneutikk i et siste, det «smitter» visst hit til bloggen også!).

Nylig så jeg en fersk film fra James Nottingham kalt «The Progress/Achievement Quadrant». Her snakker han om hvor skoler ofte fokuserer, og hvordan/hvorfor vi bør skifte fokus i undervisning og vurdering av elevenes læring.

For, dersom en elev konstant får «alt rett» på fredagstestene eller karakterboka viser bare 5-ere og 6-ere, vet vi om eleven reelt sett har lært noe i vår undervisning? Vet vi noe om elevens fremgang i det året som har gått? Vet vi noe om hvilket bidrag skolen har gitt til elevens læring? – «Høytpresterende elever«, skriver utdanningsbyråkratene om (Stortingsmelding 20 og 22) og viser forsåvidt at de har skjønt _litt_, men at de også har bommet en smule.

Ja, vi ser at de «flinke» elevene presterer godt, men vet vi om disse elevene har fått faglige utfordringer som bygger positive mestringsforventninger, gode arbeidsvaner og videre motivasjon?

Det er her James Nottingham har et viktig poeng. Og dette vil jeg gjerne dele her på bloggen selv om det ikke direkte handler om evnerike elever.

Nottingham snakker i videoen om to viktige områder i skolen: 1) resultater og 2) fremgang. Disse kan fremstilles ved å sette fremgang langs x-aksen og resultater langs y-aksen:

Som du ser har vi her fire kvadranter:

1. Eleven har høye resultater, men lav fremgang. («høytpresterende elever»)
2. Eleven har lave resultater – og ingen fremgang
3. Eleven har høye resultater og høy fremgang.
4. Eleven har lave resultater, men høy fremgang.

Hvor har vi fokus?

Tradisjonelt, mener Nottingham, har skolen et svært høyt fokus på prestasjon: gode resultater, gode karakterer. Og så har vi latt dem som har lave resultater tro at der sitter de fast. Mens de «flinke» som seiler igjennom skolen, de har vi latt i stikken ved å ikke tilpasse tilstrekkelig for også dem slik at vi kan se etter fremgang også hos dem.

Kvadrant 1:

En elev som befinner seg i kvadrant 1, hva tenker vi om ham/henne? De klarer seg jo fint, disse «flinke elevene». Kanskje har vi litt dårlig samvittighet for at vi ikke gir dem nok utfordringer? Andre tenker at de ikke trenger noe mer. Sannheten er at eleven seiler igjennom skolen, uten å opparbeide seg nødvendige arbeidsvaner. Paradoksalt nok vil vi kunne oppleve at eleven mister motivasjonen også, fordi eleven sjelden opplever autentiske mestringsopplevelser i skolefagene. Det krever liten innsats å nå de «høye resultatene». Det er ikke alltid disse elevene forstår hvor «flinke» de er heller, rett og slett fordi de ikke opplever å anstrenge seg.

Nottingham nevner eksempelet der han tar med seg sine engelskspråklige barn og flytter til Skandinavia. I engelskfaget vil hans barn seile igjennom og sitte trygt i kvadrant 1. Lærerne tenker «de kan jo mer engelsk enn meg», barna selv tenker «jeg er ekspert i engelsk, så jeg trenger ikke lære noe». (Hva skjer den dagen de flytter tilbake til Storbritannia, tro? Og de ikke lenger er verdensmestre?).

Kvadrant 3:

Eleven har lave resultater og lav fremgang. Dette er en alvorlig kvadrant å befinne seg i. Og dersom eleven ikke får tilstrekkelig støtte fra kompetente voksne vil han/hun kunne forbli her i hele sin skoletid. Hvor motiverende er det? Det å få lave karakterer kan være demotiverende, og særlig om skolen ikke evner å løfte blikket, se på fremgang og vise eleven at det går fremover. – Løfte eleven til et sted der det er fremgang.

Kvadrant 4

Noen elever har lavere resultater enn andre, og det må vel være lov? Det viktigste er at vi ser at elevene beveger seg, det «hender saker», det går fremover. Eleven har fremgang! Hjelpes meg for å være elev og slite i kvadrant 2 og føle at man stanger i veggen. Det må jo være bedre om skolen fokuserer på at det er fremgang? Elever som er i fremgang vil ha større muligheter i fremtiden, påpeker Nottingham.

Kvadrant 2

Det er her vi ideelt sett vil ha alle elever, påpeker Nottingham. Elevene oppnår gode resultater/karakterer, og de har stor fremgang. Og jeg er så enig. I det øye blikket vi slutter å tenke på «fredagstesten» som stoppested, eller læreboka som læringsreisens endelige formål, da skjer det noe også med elever som hittil har seilet igjennom. Tenk om vi kunne løfte blikket, måle fremgang, utvikling og reisen, snarere enn bare stoppestedet? Jeg tror mange av oss gjør det, men jeg tror at vi kan bli enda mer bevisste på utviklingen og fremgangen også for de «flinke» elevene, de evnerike og alle de andre.

Er et større fokus på elevenes utvikling og fremgang nøkkelen for å realisere tilpasset opplæring for alle elever?

Her har du videoen

(Og her er lenke dersom videoen over ikke «vil» starte: James Nottingham – The Progress/Achievement Quadrant on Vimeo.)

Mer fra James Nottingham finner du på nettsiden hans her: http://www.challenginglearning.com
Du kan også sjekke bøkene hans hos Adlibris her:

• Læringsreisen (2012) –
• Læringsnøkkelen (2013) – oppfølgeren til «Læringsreisen».