Jeg leser en artikkel fra DR.dk. Som starter med å si at «Det kan være svært at være klogere end ens kammerater.

(Og så begynner digresjonsmaskinen i min  hjerne å tenke vi bruker språket forskjellig i Norge og i Danmark. Å være «klog» betyr kanskje noe annet enn å være «klok»?  – Før jeg drodler videre på den digresjonen iler jeg tilbake til artikkelen)

De skriver nemlig at mange av skolens evnerike barn føler og tenker anderledes enn sine jevnaldrende, og at de derfor ikke trives så godt bestandig. Dette er en beskrivelse jeg vet deles av mange barn i norsk skole også. Jeg synes derfor det er relevant å se nærmere på hva 11-åringen Rasmus sier.

Han har alltid hatt det vanskelig sammen med andre. Da de fant ut at IQ’en hans ligger blandt top 5% hjalp det bare litt. Og det var fordi det mangler kunnskap om denne barnegruppen i skole og samfunn.

Da familien fikk svar på testen at han var svært begavet løste dette ingen ting, fordi skolen ikke visste hva det betød for barnet å være evnerik. Når skole og hjelpeapparat ikke vet, er det ikke så merkelig at familie og venner ikke vet heller.

«Når man er så begavet, hvorfor kan man så ikke bare oppføre seg normalt og passe inn?»

Jeg vet at det finnes denne type holdninger i Norge også. Kunnskapsløst – i beste fall.

At dette så medfører at en 11-åring får selvmordstanker fordi han føler seg alene om å være slik og fordi ingen forstår ham, det er ille. Jeg vet også at denne historien fra Danmark like gjerne kunne vært skrevet med utgangspunkt i en norsk elev. Den er dessverre ikke unik.

Daglig går det barn rundt i norsk skole og føler seg anderledes. De kjenner at de er anderledes enn de andre, men de vet ofte ikke hvorfor. I et barns hode og kropp kan «anderledes» fort bli «det er noe galt med meg«. Og blir barnet ikke møtt med anerkjennelse for den han/hun faktisk er, kan disse tankene føre svært galt avsted.

Hva ble vendepunktet for Rasmus? Han fikk dra på sommerleir med «Gifted Children» i Danmark. Der fikk han treffe andre barn som tenker som ham. Han følte seg ikke lenger alene.

Det viktigste for Rasmus er at han nå har funnet venner som ligner på ham selv og interesserer seg for de samme tingene.

 «Det er en stor ting for mig, og det er det, der gør, at jeg kan trække mig igennem dagen i skolen og glæde mig til at komme hjem» siger Rasmus.

Jeg kunne ha skrevet en tilsvarende artikkel om et norsk barn. Jeg kunne også ha skrevet om «Lykkelige barn» der foreldrene også arrangerer sommerleir og treff for evnerike barn i Norge. Ikke fordi de med høy IQ skal bli «selvgode og arrogante» (slik Helga Hjetland skal ha uttalt i 2003), men fordi også evnerike barn har behov for å ha andre barn å speile seg i, barn med samme interesser og uttrykksmåter. Da føler de seg ikke lenger like alene og anderledes. Og det har en verdi i seg selv.