Selv om det i noen år har vært vanskelig å drive forskning om de evnerike barna i Norge, har det unektelig skjedd en del i andre land. Både i Europa og i USA finnes det flere forskere og ulike forskningssentre som ser nærmere på evnerike barns særskilte behov, både faglige og emosjonelle.
Et av disse sentrene er Belin Blank Centre ved Universitetet i Iowa (UI College of Education’s Belin-Blank Center for Gifted Education and Talent Development) som hadde sin spede start i 1988 og som i dag har 40 ansatte og driver en utstrakt virksomhet både innenfor utdanning og forskning. Lærere har fått videreutdanning ved senteret, barn får sommerskole ++. De har også jobbet i sentrum av Chicago for å løfte barn fra østkantskoler:
We also started a program for inner-city Chicago kids, known as Project Achieve, that lasted for about 10 years, and it shows that if you give kids from pretty tough backgrounds a chance, they’ll be motivated, and they earned their way to the UI.
I det hele tatt har virksomheten utviklet seg enormt under de 25 årene senteret har eksistert.
Grunnleggeren og lederen av senteret, Professor Nicholas Colangelo har nylig gått av etter 25 år i rollen. I denne anledning har universitetets nettavis «Iowa Now» gjort et intervju med Professor Colangelo, og noe av dette bringes herved videre.
Professor Colangelo forteller at da han ble interessert i fagfeltet «evnerikhet» – «begavelse» («giftedness») i 70-årene hadde han en litt annen tilnærming enn mange andre. På denne tiden, sier han, var det ikke mange som forsket på temaet (høres ut som Norge i dag?), og han var en av de første som ikke bare var interessert i hvordan de lærer, men hvordan de er.
I was one of the very first counselors ever to get involved because the people who were involved in gifted ed at that time had more to do with math and science and exploring how gifted students learn, whereas my focus was ‘They’re still kids.’
Han forteller videre at han fant ut at det var to måter å se på evnerikhet. Den ene er at dette er en fantastisk gave som forekommer i et barn. Den andre er at dette er et barn, som forekommer å ha fantastiske evner.
I always took it that it’s the child with the ability, and that the child is more important than the ability. High ability can have a wow factor and people can be focused on the ability and the child becomes invisible.
Kloke ord dette: la oss ikke glemme at det evnerike barnet først og fremst er et barn. «Bare et barn», men med særskilte behov, både opplæringsmessig og følelsesmessig.
Professor Colangelo sier videre at han umiddelbart så at det å ha sterke evner ikke bare et fantastisk «pre» som mange tror. Og han begynte tidlig å innse at det var mange forskjellige myter og paradokser som samfunnet tilla disse barna.
This really woke me up to the needs of gifted students.
På spørsmålet om hva han tror er den største feilslutningen om denne gruppen og/eller skoletiltak for dem, svarer han:
Den største feilslutningen er at det å være evnerik er så fantastisk enkelt. At dette bare er en evne du har fått i fanget, som ikke krever innsats. Sannheten er at barn som er smarte, stort sett, arbeider veldig hardt. De er dedikert til det de gjør, og ingenting kan oppnås uten innsatsvilje og arbeid.
Jeg tror vi undervurderer hvor mye tid barn legger i å gjøre matte, å skrive, musikk eller et annet område. Folk tror at evnerikhet er en gave kun til barn av rike eller fra middelklassen. Sannheten er imidlertid at evnerikhet finnes innenfor alle dimensjoner av sosioøkonomisk status, rase og kjønn. Den krever ansvar og hardt arbeid.
Hele intervjuet finner du her: Entrepreneurial educator | Iowa Now – The University of Iowa.
Professor Colangelo er også redaktør for boken «Handbook of Gifted Education» (her) og har publisert et stort antall artikler om aksellerasjon som pedagogisk strategi for evnerike elever. Å liste opp mye går ikke her, men du kan f.eks. sjekke «Iowa Acceleration Scale Manual: A Guide for Whole-Grade Acceleration» (som har en omtale pånettsiden Hoagiesgifted.org her) og «Guidelines for Developing an Academic Acceleration Policy» i Journal of Advanced Academics, 2010.
Krumelurebloggen 
Hvor blir det av de begavede barna som voksne?
Hvor blir det av de begavede barna? Jo, det skjer like mye med dem som det gjør med alle andre 🙂
Var du et begavet barn som fikk støtte i oppveksten, på skole og hjemmefra, er det sannsynlig at du klarte deg ganske bra. Kanskje var ikke skoledagen spesielt spennende, men du sklei gjennom grunn- og videregående skole og begynte å studere. Der fikk du kanskje sjokk, fordi det for første gang var temaer du ikke forstod. Du måtte lære deg å jobbe for å forstå fag, begripe, mestre. Jeg har snakket med en del spennende mennesker i det siste som forklarer nettopp det: i møte med universitet/høyskole var det første gang de faktisk måtte jobbe med fag, de kunne ikke lenger seile gjennom og flyte på eksisterende kunnskap. – Det var en utfordring når de egentlig aldri hadde lært seg å jobbe skikkelig. Men i det store og det hele gikk det bra likevel.
For en interessant artikkel, gå til den Bladet RUST fra Syddansk Universitet: «Hvordan er det at være så højt begavet, at man falder uden for den gængse flok af universitetsstuderende? (her) – Der forteller en dansk ung kvinne om hvordan hun opplever møtet med universitetet, vanskene med å tilpasse seg, begrense seg til pensum osv.
Men hvordan det går med et begavet/evnerikt barn er helt avhengig av omgivelsene:
Har du støtte av voksne rundt deg? Får du hjelp til å utvikle deg sosialt såvel som faglig? Har du lærere som endelig «ser» deg? Eller har du åpenbare evner som blir oversett, sett ned på («han derre bokormen der burde se å spille litt mer fotball!», undervurdert («hun er ikke så klok som hun tror») eller mistrodd? Uten støtte er vi alle mer overlatt til flaks og tilfeldigheter i livene våre, enten vi har sterke evner eller er mer «gjennomsnittlige», tenker jeg.
Hvis du er interessert i forskning på evnerike barn og hva som skjer med dem som voksne anbefaler jeg Professor Joan Freeman’s bok «Gifted Lives. What happens when gifted children grow up». Professor Freeman har fulgt en lang rekke evnerike barn gjennom barndom, ungdom og videre studier. Hun har intervjuet barna selv, deres omgivelser. Hun følger musikalsk talentfulle barn, akademisk talenfulle barn osv. (- Altså ikke bare «høy iq»-gruppen) Og hun har fulgt barn fra økonomisk bedrestilte hjem og barn fra mer arbeiderklassebakgrunn i Storbritanna. – En veldig spennende bok! (Omtales hos Psychology Today her)
I det store og det hele kommer det an på hvordan det begavede/evnerike barnet blir støttet gjennom oppveksten. Faglig, og ikke minst sosialt og emosjonelt. Det kan være veldig vanskelig for barnet å være annerledes enn sine jevnaldrende; de har gjerne andre interesser, et annet språk, intense interesser (og ofte intense emosjoner).
Hos nettsiden Hoagies’ Gifted sier de det slik:
Disse barna utviser ofte en emosjonell intensitet som er heftigere enn hos mange andre barn. De er i tidlig alder klare for å diskutere abstrakte temaer som frihet, rettferdighet, eller krig, men er kanskje ikke modne nok til å takle den emosjonelle påvirkningen de får fra slike temaer. Svært begavede barn vil i tidlig barndom kanskje diskutere Einstein’s relativitetsteori med deg det ene øyeblikket, men sparke et yngre søsken i leggen det neste.
Dette kan være forvirrende for både barnet selv og hans/hennes foreldre. Likevel er denne diskrepansen (mellom kognitiv «alder» og emosjonell «alder») helt normalt for et svært evnerikt barn, og må aksepteres som nettopp det. En av pionerene innenfor studier av evnerike barn, Leta Hollingworth, beskrev det slik:
Så, tilbake til spørsmålet ditt: hvor blir det av dem? Noen går videre og studerer, bruker evnene sine der. Andre dropper ut av skolen pga frustrasjon, oppdager kanskje aldri at de har sterke evner. Mange evnerike barn opplever mobbing i oppveksten, noe som kan påvirke dem negativt i svært lang tid. Noen finner andre arenaer å «ta ut» sine evner, enkelte på svært negative felt.
Disse ungene trenger støtte fra voksne gjennom oppveksten, akkurat som andre barn. Det beste er om de voksne «ser dem» og anerkjenner de sterke evnene. Dersom skolen etter hvert også nå anerkjenner at disse barna «finnes» og dermed opparbeider seg kompetanse til å støtte dem bedre, er jeg overbevist om at vi vil se flere evnerike barn som opplever at de har det «godt» i skolen.
Se gjerne denne undersøkelsen som har intervjuet en rekke voksne med høy intelligens om hvordan de har hatt det i skolen i Sverige her
En liten artikkel fra Duke TIP (The Duke University Talent Identification Program (Duke TIP)):
If Only I Had Known: Lessons from Gifted Adults
http://www.tip.duke.edu/node/919
«Too often, gifted students struggle to fit within the standard academic and social structure. This article addresses the important issue of helping gifted students understand themselves and work within those systems to achieve their own goals.
The guide to valuing differences and dealing with criticism provides the kind of “big picture” useful information that is often easy to take for granted while in the thick of decision-making.»