Noen ganger sperrer man opp øynene litt ekstra. Tidligere i høst var en slik anledning. Rett før jeg scrollet gjennom «Utdanningsspeilet 2013» på Utdanningsdirektoratets nettsider hadde jeg vært i kontakt med en forelder som var helt fortvilet over at skolen ikke anser tilpasset opplæring som deres oppgave så lenge eleven ligger langt foran de andre faglig (og samtidig skjønte ikke denne skolen at de var i ferd med å drepe elevens skolemotivasjon!). – Og jeg har hørt det før.. Ofte begrunnet med ressurser, eller med resultatlikhet («Om noen av våre elever ønsker bedre karakterer enn 3, så er det opp til dem. Vi jobber bare for å løfte alle til karakteren 3.»)

Og det er da jeg leser Utdanningsspeilet 2013 med interesse:

«På skolar der skoleleiarar og lærarar har tydelege forventningar til elevane, presterer elevane betre enn på skolar med mindre tydelege forventningar.»

– og tenker: – Hva slags forventninger signaliserer man når man sier «alle skal ha karakter 3»? Er dette forventninger som er med på å løfte elever videre?

Tilpasset opplæring er forøvrig litt av et begrep. Og det tolkes ulikt alt ettersom hvem du snakker med: «individuelt opplegg» – «varierte metoder» … Ja… Foreldre tenker kanskje én ting, lærere noe annet… Og krevende kan det være å skulle tilpasse innenfor klasserommets fire vegger.

«Jeg rekker ikke over mer!»
«Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre med den eleven. Han er jo på en helt annen planet, og kan mye mer enn meg. Det er vanskelig å finne godt fagstoff og oppgaver å utfordre ham med!»

– Ja, det er krevende! Når det gjelder de evnerike elevene blir det kanskje ekstra krevende. Hvorfor? Bl.a. grunnet lite kunnskap om elevgruppen generelt i skolen, og at de som møter eleven i klasserommet heller ikke har hjelpeinstanser som har som oppgave å bistå skolene med evnerike elever. PP-tjenesten bistår muligens, men det hender også at de sier «denne eleven er bare smart, dette er tilpasset opplæring på vanlig måte» – og så står du der som lærer og lurer på hva du skal gjøre… –Hvordan mekker man «TPO extréme» i en klasse som også har 27 andre elever? I en nyere undersøkelse indikerer de intervjuede lærerne at det er for vanskelig å tilpasse for evnerike elever. De sier det er for krevende å finne fagstoff og oppgaver for dem, og derfor skjer tilpasset opplæring for denne elevgruppen både tilfeldig og usystematisk.

I den andre enden av skalaen har du altså også skoler som sier: «Dette er ikke vårt bord.»

Og så sitter jeg og leser hva Utdanningsdirektoratet skriver om «Tilrettelegging av opplæringen tilpasset elevenes evner og forutsetninger»:

Alle elever i grunnskolen har rett til å få undervisning som er tilpasset deres evner og forutsetninger. Retten til tilpasset opplæring gjelder både de som trenger ekstra støtte for å få et tilfredsstillende utbytte av den ordinære opplæringen, og de elevene som har behov for ekstra utfordringer.

Det understrekes: Har du sterke evner og ligger langt foran faglig skal du faktisk også få noe å strekke deg etter i den norske skolen. Skoler som har «vondt i viljen» gjør ikke jobben sin når de sier rett ut til foreldre at de ikke anser det som skolens jobb å løfte elever lenger enn en 3-er. Hm..

Og Utdanningsspeilet fremhever videre under kap. 4.4 Tilpassa opplæring, meistring 
og fagleg utfordring

Tilpassa opplæring er eit verkemiddel for læring. For at eleven skal oppleve tilpassa opplæring, er det viktig at det er balanse mellom meistring og faglege utfordringar. Dersom eleven opplever at det blir for enkelt å meistre oppgåva, er ikkje oppgåva fagleg utfordrande. Og dersom eleven ikkje opplever å meistre oppgåva, er oppgåva for fagleg utfordrande.

Og hvordan skal vi vite om eleven synes at oppgaven er for enkel? Den ene ytterligheten er elever som bare seiler igjennom og får stjernekarakterer uten særlig innsats. – Da bør varsellampa blinke: eleven vil trolig før eller senere (antageligvis) få seg en trøkk når fagstoffet utfordrer. Har hun da gode læringsstrategier som vil hjelpe henne over kneika?

Og så kan du jo observere. Eksempelvis: jobber eleven, eller rusler h*n i stedet rundt i klasserommet og forårsaker støy? Dersom en evnerik elev over tid ikke har blitt møtt på riktig faglig nivå vil du faktisk også kunne oppleve at h*n nekter å gjøre noe. – Smart? Nei. Men så er det nettopp slik at eleven er barn/ungdom først og fremst, og dernest har han eller hun disse sterke evnene. – Evner som påvirker hvordan de bearbeider og husker fagstoff, men også hvordan de interagerer med andre, og hvordan de ser på verden.

Se f.eks. mitt innlegg fra tidligere: «Annerledesbarnet. Hva trenger det i skolen?

Eller beretningen til denne 11-åringen som gjesteblogget hos meg for en tid siden. Hun mobbes for sin annerledeshet.

Den hvileløse vandreren, klassens klovn, den opponerende lærerkorrektøren og den dagdrømmende stille eleven. Alle disse kan faktisk ha blitt den eleven de i dag er fordi deres sterke evner ikke har blitt møtt i klasserommet. – Fordi vi som jobber i skolen ikke har «sett» eleven og gitt dem faglig riktig nivå på skolearbeidet. Også de evnerike elevene trenger å få faglige utfordringer fordi dette er grunnlaget for å oppleve mestring. 

Hvordan står det til med opplevelsen av å få faglige utfordringer i dagens skole?

Når Utdanningsdirektoratet skriver at «nesten 80% skriv at dei får faglege utfordringar» betyr det samtidig at 20% av elevflokken sier at de IKKE får de utfordringene de ønsker seg. (Dette samsvarer forøvrig med de senere års elevundersøkelser: rundt 20% sier at de sjelden eller aldri utfordres faglig. – Det samme sier elevene forøvrig f.eks. i Københavnerbarometeret som undersøker det samme i Københavnsskolen: 20% sier oppgavene er for enkle, og forøvrig sier også 20% at oppgavene er for vanskelige. Se mer  in det her.)

Nesten 4 prosent opplever at dei ikkje får faglege utfordringar i svært få eller i alle fag. Det er fleire gutar enn jenter som opplever dette.

Utdanningsdirektoratet sier om sammenhengen mellom faglige utfordringer og mestring/motivasjon:

Det er ein klar samanheng mellom det å få faglege utfordringar og opplevinga av tilpassa opplæring, innsats, 
meistring og motivasjon. Forskjellane mellom å få utfordringar og ikkje få utfordringar er store på alle variablar, både for elevane med det høgaste og for dei med det lågaste karaktergjennomsnittet. Dette kan tyde på at det å gi elevane faglege, men realistiske utfordringar er eit sterkt verkemiddel for å fremme opplevinga av tilpassa opplæring, innsats, kjensle av meistring og motivasjon hos alle elevar, uavhengig av prestasjonsnivå (Wendelborg 2012).

Godt skrevet. Bruk det!

Mer finner du her: Udir.no – 1.4 Tilrettelegging av opplæringen tilpasset elevenes evner og forutsetninger.