Her på Krumelurebloggen.no skriver jeg stadig om de evnerike barna og hva de trenger i skolen og barnehagen. Enda mer tenker jeg på disse barna og ungdommene og hva de trenger i skolen, i barnehagen og i hverdagen. Og jeg får vondt innvendig når jeg hører om barn/unge som får alvorlige reaksjoner fra sin hverdag. Ikke fordi de er evnerike, men fordi barnehagen/skolen og alle vi andre rundt barnet ikke kan nok om evnerikhet.

Og så tenker jeg at det er fort gjort for meg også å gå i en felle her. Fellen som heter «Det handler bare om å få tilpasset opplæring«. Det er jo  (ofte) en manglende forståelse for at det å ikke få reelle faglige utfordringer faktisk er et problem, og da er det fort gjort å legge fokus der.

For det er selvsagt slik at også de «flinke» elevene og de evnerike/intelligente/begavede elevene (de med ekstraordinært læringspotensial) trenger å møte faglige utfordringer. Alle elever trenger å bevege seg ut i sin nærmeste utviklingssone, få litt «hjelp-dette-kan-jeg-ikke-panikk» for så å oppdage at «ja-a-a, jeg kan likevel!». Mestring. Glede. (Og bygging av mestringsforventning, «self efficacy» – Bandura.) Viktige saker, dette!

Men det er noe mer!

Noe jeg bør skrive mer om. – Og det er hva disse annerledesbarna trenger i tillegg til å få strekke seg faglig. For det er noen flere trekk ved det å ha uvanlige og sterke evner. Noe jeg møter igjen og igjen i samtale med foreldre, og når jeg leser forskningsartikler og litteratur om «gifted children»:

Og da tenker jeg på dette med å ikke tenke likt som alle andre. Å ikke like de samme tingene som jevnaldrende liker. Å bruke andre ord enn jevnaldrende. Å føle annerledes, tenke annerledes.  

Jeg tenker på «annerledeshet».

Annerledeshet som bl.a. kan være i områder som:

• Språk -> (Du har et mye høyere ordforråd enn dine jevnaldrende og bruker det aktivt, med avanserte ord. De andre ser rart på deg, ler kanskje. Skjønner ikke. De voksne kanskje også?)
• Interesser  -> (Ofte er de intense, og de andre i klassen din deler absolutt ikke dine interesser.)
• Relasjonsforventninger  -> (Der dine jevnaldrende er – der er absolutt ikke du, fordi du på mange måter er eldre i din tankegang enn dem. De fniser og fyker rundt, du vil ha en dypere samtale. «Snakke ordentlig», og det skjønner ikke klassekameratenen dine.)
• Utålmodighet med snikksnakk -> (Hvorfor må de andre liksom bare holde på med «hvascheeraa» eller dåne over Justin Bieber? – Du vil diskutere krigføringen i Syria eller en fantastisk oppdagelse du leste om i National Geographic. Hvorfor er det slik?)
• Humor -> (De andre ler _ikke_ av de samme tingene som deg, nei. Og du synes det bare er teit når de fniser over en-eller-annen barnslighet, eller hyyyyler over One Direction.)
• Følelser -> (Du har «litt mye av dem», kanskje? En sensitivitet som gjør at du har hatt mange og store tårer, så mange at noen voksne har sagt at du «bare må ta deg sammen»? Så mange følelser at du kanskje blir fortvilet over det hele du også? Dette er et vanlig trekk ved evnerikhet, men de voksne rundt deg må vite noe om dette for å hjelpe deg!)
• Tanker om liv & død fra tidlig alder -> (Du har fra tidlig alder et intellekt som gjør at du tenker over livet, døden, urettferdighet og rettferdighet. Kanskje har du ikke en følelsesmessig modenhet til å bearbeide alt dette. Det kan bli vanskelig å være en liten tenker midt oppe i dette spennet. Og ihvertfall om de voksne bare feier det bort, – «slutt å tenkt på det, du».)

Hvorfor er denne annerledesheten et problem?

Jo, fordi den gjør at barnet føler seg annerledes. Og dette igjen kan føre til en følelse av at «det er noe galt med meg«, noe som igjen kan gå ut over selvfølelsen og selvverdet hos barnet.

«Hvorfor har jeg ikke lyst til å leke de samme lekene som de andre?»

«Hvorfor endrer de andre reglene i leken hele tiden?»

«Hvorfor må de andre kjefte sånn på hverandre når de spiller fotball?»

«Hvorfor er det ingen andre som liker å lytte til musikken?»

«Hvorfor tenker jeg så mye på døden?»

«Hvorfor er det sånn at jeg føler så mye hele tiden?»

«Hvorfor tøyser de hele tiden når vi har gruppearbeid? Jeg vil jobbe, lære noe, lage orden og struktur. Det er kjempevanskelig å jobbe sammen med de andre, men det skjønner ikke læreren!»

Og med all denne annerledeshet kan det renne over for noen og enhver. Derfor sier jeg at de evnerike barna trenger hjelp:

Kjære lærer, forelder, voksne som har evnerike barn i din nærhet: barnet trenger hjelp til å takle sin annerledeshet. Annerledesbarnet trenger hjelp til sin selvforståelse. Dette har nemlig en stor, og viktig effekt på hvordan barnet møter «resten av verden». Ikke fordi barnet skal føle seg bedre enn de andre, men fordi barnet må få være som det er, få hjelp til å akseptere dette – og dermed kan han/hun kanskje også møte «resten av verden» med større forståelse.

Med større selvforståelse kommer forhåpentligvis en selvaksept. Og kanskje en større evne til å forstå hvorfor man «føler seg som fra en annen planet» (som enkelte evnerike barn forteller at de faktisk gjør).

Dette er kompetanse det evnerike barnet trenger for å leve
– for å utvikle seg – for å ha det godt!
En kompetanse som vi voksne rundt dem kan bidra med, men da trenger vi også kunnskap om annerledesbarnet og hans/hennes behov. Ikke bare faglig, men også emosjonelt!