For kort tid siden arrangerte Cappelen Damm en akademisk frokost i anledning Ella Cosmovici Idsøes nye bok «Elever med akademisk talent i skolen«. De hadde samlet et knippe av sine forfattere for diskutere temaet evnerike barn:

• Ella Cosmovici Idsøe (førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger)
• Kjell Skogen (professor emeritus ved Universitetet i Oslo),
• Branca Lie (førsteamanuensis ved Høyskolen i Lillehammer)
• Liv Sissel Grønmo (førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo).

Alle forfatterne holdt en innledning der de både presenterte tematikken i sin bok, og sa noen velvalgte ord om evnerike barns situasjon i norsk skole. Deretter fikk vi møte Elias, snart 11, som er utstyrt med et kjapt hode. Han har bodd i utlandet og har gått på en internasjonal skole før han kom tilbake til Norge, og han delte noen tanker om hva som burde bli bedre her hos oss. Før det ble tid for spørsmål fra salen snakket undertegnede kort om «norsk pedagogikks sorte hull», nemlig at vi har unnlatt å snakke om evnerike elever nærmest fra 1970 og frem til i dag.

Det er skremmende å høre sentrale politikere som i årevis ene og alene har henvist til Opplæringslovens §1-3 om tilpasset opplæring. «Det er jo bare å gi dem tilpasset opplæring» Hvorfor sier jeg «skremmende»? Jo, fordi det nærmest er ignorant. Det er ikke til å stikke under en stol at når vi som jobber i skolen knapt nok har hørt om evnerike elever, så er det langt fra sikkert at vi 1) oppdager dem og 2) at vi klarer å gi «tilpasset opplæring extréme». Legg deretter til overfylte klasserom, en hesblesende hverdag og ingen steder å vende seg dersom man ønsker kunnskap og veiledning om elevgruppen. Det er ingen som «eier» disse elevene, det finnes intet kompetansesenter som kan bistå skolene, og det finnes heller ingen informasjon eller veiledning hos Utdanningsdirektoratet selv om forrige Kunnskapsminister Kristin Halvorsen faktisk sa at «dette skulle hun se på» den 16. mai 2012.

Jeg synes dette er et godt sitat:

Kunnskapsfrokosten hos Cappelen Damm hadde et særdeles godt oppmøte, og det var mange engasjerte mennesker som stilte spørsmål og kom med kommentarer til panelet. Eneste stortingspolitiker på stedet var Høyres Kristin Vinje, og hun tok også ordet underveis. Gledelig!

Men det var mer den dagen 🙂

TV2 nyhetene

TV2-nyhetene tok også opp tematikken i Ella Idsøes bok denne dagen. Både Elias, forfatter Ella Idsøe og lederen i Lektorlaget Gro Elisabeth Paulsen var invitert i morgensendingen for å diskutere temaet. Her er noen inntrykk fra intervjuene denne morgenen.

Nyhetsanker Jan Øyvind Helgesen intervjuet Elias og spurte om han fikk noen form for undervisning som var tilpasset hans talent. Elias fortalte at han var flyttet opp ett klassetrinn, at han fikk noe særskilt undervisning fra lærere i ungdomsskolen, og han hadde Engelsk med 8. trinn.

Jan Øyvind Helgesen lurte på hvorfor det var slik.  Jo, Elias fortalte at han har gått på internasjonal skole i Luxemburg, at han er ganske god i matematikk, og han fortalte at «Jeg har vist evne til å utvikle meg i de fagene jeg har på skolen.»

Hvordan var det å flytte opp til et nytt trinn?, lurte Helgesen på. Og Elias fortalte at det var litt vanskelig til å begynne med, men det gikk seg til etter hvert.

Og så kommer Helgesen med kronspørsmålet. Det er så man hopper i stolen og lurer på hva i all verden redaksjonen (eller intervjueren selv) tenker på:

«Ser du på deg selv som en flinkis?»

For et passende nedlatende ord! «F-l-i-n-k-i-s!» Litt av en merkelapp å servere på et sølvfat. (Og det er ikke første gangen man klistrer et slikt ord på unge mennesker som liker å lære. Også NRK Telemark meldte for en tid tilbake at «Matteflinkiser får gå på høyskolen» – Det er til å grøsse av! Må innrømme at jeg fyrte av en e-post til den journalisten..)

Hva svarer en 11-åring (eller andre for den delen) på et slikt spørsmål?? «Ser du på deg selv som en flinkis?» Det å være faglig dyktig er i mange miljøer nærmest å betrakte som en risikosport. Er det da OK å kalle unge mennesker «flinkiser»? (Hadde vi brukt «flinkis»-begrepet f.eks. om den neste Petter Nordtug?). Bruk da i det minste begreper som «talent»! – For det er jo nettopp det matematikk-ungdommene fra Telemark OG den unge Elias er: talenter. .

Jeg synes den unge Elias takler tullespørsmålet utmerket. Det kommer an på hva du mener, svarer han og snakker litt om ulike fag. Det er godt å se at Helgesen ikke forfølger tematikken ytterligere.

På slutten stiller Helgesen et godt spørsmål, for Elias har jo fortalt at skolen faktisk _har_ satt inn noen tiltak: hoppe over trinn, hospitere i enkeltfag, ekstra undervisning. (Det skal virkelig understrekes at dette ikke er noen selvfølge.) Men hva synes han selv om det som skjer i skolen?

Det tilbudet du får, er det godt nok? spør Helgesen

Og Elias svarer: Det mangler noen deler her og der, jeg må jobbe alene i matte-timene uten at jeg får hjelp fra læreren, og det synes ikke det er greit.

Nei, det er ikke enkelt selv om man er talentfull og kan klare mye, tenker jeg. Å «klare seg selv» fordi man er flink.  Også en 11-åring som er kjapp i hodet og «tillates» å jobbe på et høyere faglig nivå enn jevnaldrende… Også han ønsker seg støtte og hjelp fra læreren sin. Han må jobbe alene i matematikktimen, og det synes han ikke er greit.

====

Deretter tar Helgesens med-programleder over (flink mann – har ikke klart å finne ut hva han heter! Noen som vet?) Med seg i studio hadde han leder i Norsk lektorlag Gro Elisabeth Paulsen,  og forsker Ella Cosmovici Idsøe som er førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger.

Hvor mange dreier det seg om? 

Idsøe:

Vi har en veldig inkluderende definisjon, for vi kan si at mellom 17 og 20% av elevene trenger mer faglige utfordringer enn det de får i dag. Det sier den norske elevundersøkelsen og også forskning fra Danmark. Vi har en stor gruppe barn som har et langt større potensiale til å utvikle seg faglig enn det skolen evner å gjøre i dag.

Gjør man nok for å tilpasse undervisningen til disse spesielt begavede barna?

Idsøe svarer:

Nei, dessverre ikke. For dette er ikke et emne som finnes i lærerutdanningen, og lærere kunne trenge mer kunnskap og kompetanse om hvordan de skal tilpasse for akkurat denne elevgruppen.

Stemmer det at dette ikke er en del av lærerutdanningen?

Gro Elisabeth Paulsen:

Ja, det tror jeg stemmer. Og det er heller ikke en del av det skolemyndighetene, ikke minst lokalt, har vært opptatt av. Man har tenkt at de flinke, de klarer seg selv, så dem trenger vi ikke bruke så mye tid på.

Hva tenker du om at elever som Elias ikke får den undervisningen han har behov for?

Gro Elisabeth Paulsen:

For det første er det urett mot disse elevene, for de har jo rett til tilpasset opplæring. Det står ikke noe om unntak for de flinke i Opplæringsloven. Så for disse unge er det rett og slett urettferdig at de ikke får lov til å utvikle seg. For det andre så er det også et stort tap for samfunnet, for vi trenger jammen flinke folk i framtiden. Vi har mange problemer som skal løses, og da trenger vi disse kjempetalentene som disse ungdommene her er.

Kommentar fra Krumelurebloggen: Svært godt formulert av Gro Elisabeth Paulsen. Det er urett. Ikke fordi disse ungene er «mer verdt» enn andre, men fordi de er barn og ungdommer først og fremst. Barn og ungdommer som OGSÅ ønsker å utvikle seg, få bevege seg ut i ukjent faglig farvann for så å oppleve den mestringsgleden som vi alle trenger for økt motivasjon.

Jeg siterer meg selv (Kolberg, 2014):

I en krevende hverdag har vi kanskje har vi tenkt at ”de flinke alltids klarer seg”? Når skolen mangler kunnskap om de evnerike elevene kan de dessverre falle under radaren vår. Det er viktig å ha i bakhodet at disse elevene er barn/ungdommer først og fremst, og dernest har de sterke evner. Evner som har stor innvirkning på hvordan de lærer, og hvordan de interagerer med andre. Hvilken rolle de inntar i klasserommet følger av disse evnene, men også av hvordan de møtes av oss i skolen. Den evnerike eleven har det samme behovet for å bli sett, få relevante fremovermeldinger og støttende stillas i læringsarbeidet som alle andre elever. Denne eleven vil bare ha behov for litt annerledes hjelp og støtte, og derfor trenger vi kunnskap også om denne elevgruppen når vi planlegger og gjennomfører vår undervisning. (Kolberg, 2014, De evnerike elevene. I: Høihilder og Lingås (2014). Pedagogikk 8.-13. trinn; profesjonsutdanning av lærere her)

Tilbake til intervjuet

Forskningen viser at dette kan få alvorlige konsekvenser? 

Idsøe:

Den største konsekvensen er at hvis barn ikke treffer utfordringer i skolen, så lærer de ikke å lære, de lærer ikke studieteknikk og de detter kanskje av i vgs fordi de først da møter faglige utfordringer men ikke vet hvordan de skal løse dem. Det er en veldig kjent russisk forsker, Lev Vygotsky, som påpeker at barn må utfordres på det nivået som er litt over det de allerede kan for at læring skal skje. For ellers kjeder de seg, de blir demotiverte og frustrerte, de kan forstyrre klassen, de kan utvikle sosial-emosjonelle vansker, bli deprimerte. Så konsekvensene kan bli mange.

Hvordan ser du for deg at dette kan gjøres i praksis? Skal disse ha egne timer, eller skal vi satse på eliteskoler, som jo er nesten som å banne i kjerka i dette landet?

Idsøe:

Jeg har stor tro på den inkluderende skolen, og jeg har stor tro på at det går an å organisere dette innenfor den inkluderende klassen. Men på de fagområdene der disse elevene har en stor motivasjon til å fordype seg, så kan man gruppere dem med andre elever som er på samme faglige nivå med en faglig sterk lærer som kan undervise dem, mens resten av fagene kan foregå innenfor den inkluderende klassen.

Men, vil vi ikke da skape et stort skille mellom de «flinke» og de andre?

Idsøe:

Jeg tror vi har misforstått likhetsprinsippet. Vi er ikke like fra naturens side, biologisk. Vi må få like muligheter for å utvikle oss, men vi er ikke like. Vi har forskjellige læringsbehov. Det finnes også nevrobiologisk forskning som viser at hjernen hos disse elevene utvikler seg raskere og mer komplekst, og det er disse to prinsippene som må innarbeides i undervisningen: høyere tempo og mer interdisiplinært/tverrfaglig og mer komplekst.

Paulsen, hvor tror du problemet ligger? Er det det manglende fokuset i lærerutdanningen, eller er det det at dette rokker ved den norske folkesjela at vi skal lage et slags skille mellom de som er flinke og de som er helt vanlige?

Paulsen:

Jeg tror det er det siste. Og dette er nok også årsaken til at vi ikke har tatt det inn i lærerutdanningen. Det rokker kanskje ved rettferdighetsfølelsen, vi synes kanskje det er urettferdig at noen er født med slike talenter. Vi godtar at noen er det innenfor idrett og musikk/kunst, men vi har vondt for å takle at noen rett og slett er så talentfulle akademisk. Og vi hørte jo allerede i intervjuet her at Elias ble spurt om han var en «flinkis» og det er et nedlatende ord. Det sitter altså holdninger som gjør at vi har vondt for å ta tak i dette. Vi har mye å gjøre i den norske skolen, og vi må starte også med holdningene i det politiske miljøet. – Hva mener stortingspolitikerne om dette?»

Idsøe mener at det råder en slags misforstått holdning om at evnerike elever greier seg uansett, hva sier du til det?

Paulsen:

Ja, det er en tydelig misforståelse. Jeg trodde også selv i mange år – jeg har lang tid bak meg i norsk skole – jeg trodde også på det at de flinke klarte seg uansett. Nå ser jeg at forskning viser at dette ikke stemmer. Så ser vi også fra internasjonale målinger at andelen høyt presterende elever skrumper. Det er blitt færre som blir godt nok tatt vare på, så vi har altfor mange underytere i norsk skole.  (Gro Elisabeth Paulsen, Norsk lektorlag)

Idsøe kommenterer:

Dette stemmer. Vi har lite norsk forskning på dette, men vi kan se til svensk forskning som sier at opptil 50% av de som dropper ut av skolen ikke gjør dette pga. lærevansker, men fordi de har mistet motivasjonen for å lære. Vi har også en studie av 60 barn som kunne lese flytende før de startet på første trinn. Etter gjennomført første trinn hadde 40 av disse barna enten stoppet å lese, eller dempet lesingen sin, nettopp fordi at opplæringen var tilpasset de elevene som lå på midten. Disse ungene ville integrere seg, de ville være sammen med klassen sin, så de tilpasset seg.

Se nyhetssak hos TV2 Nyhetene med intervjuet her

Noen kommentarer fra Krumelurebloggen

1) Stemmer det at vi har færre høytpresterende elever i norsk skole? JA. Dette er en gjenganger i de internasjonale utdanningsundersøkelsene PISA, TIMMS og PIRLS. Se f.eks. blogginnlegget om TIMMS her «De sterke elevene får tilpasset opplæring i liten grad og i mindre grad enn i 1995»

2) Elevundersøkelsen fra 2012 har jeg kommentert slik «75000 elever synes oppgavene er for lette» her. Det skjer ikke de store endringene fra år til år, forøvrig.

3) Hva kan skolene gjøre? Se bl.a. «Det evnerike barnet: typiske trekk og identifisering» og noen av mine blogginnlegg samlet i «Evnerikhet 101» her.