Jeg har lest en artikkel på Forskning.no fra i sommer. Forskeren som er intervjuet er Ella Cosmovici Idsøe. Hun er tilknyttet Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger og forskningsprosjektet Skoleklar! Et prosjekt som «studerer selvregulering, oppmerksomhet og ulike typer sosiale ferdigheter blant norske barnehagebarn.» Begavede barn er en delstudie i dette prosjektet. (Se også nettsiden for SAF-konferansen 2011)

Idsøe er en av forskerne som tør å ta til orde for at de begavede barna ikke får god nok oppfølging i Norge. Hun sier hun er kritisk til hvordan evnerike barn blir ivaretatt i dagens skole og at hun reagerer på at det ikke er akseptert å være eksepsjonelt flink.

Hun sier videre:

– Den norske skolen må forstå at evnerike barn er en ressurs. De er ingen elite, men en gruppe som kan få problemer dersom de ikke får støtte til å utnytte sitt potensial,

Jeg er så enig. Evnerike barn har et potensiale på lik linje med et barn som er god til å spille fotball eller har et talent for å spille fiolin. Potensialet for eksepsjonell læring er der, men det vil som oftest bare kunne utvikles dersom barnet får muligheten.

«– Alle lærere må være klar over at hver klasse har en til to elever med helt spesielle egenskaper. I motsetning til andre elever har virkelig begavede elever en tendens til å lære raskere, dypere og bredere, men lærerne ser ofte bare problemene og ikke ressursene».

I dagen samfunn dyrker vi enerne i idrett særlig. Vi leter med lys og lykte etter den neste Marit Bjørgen eller Petter Northug, vi heier ivrig på gutter og jenter som får muligheter i fotball, langrenn og annen sport.

Barn som viser talenter innenfor musikk har også muligheten til å lære mer i musikkskolen. Har barna et ekstra musikktalent får de muligheten til å gå på Barrat Dues  musikkinstitutt. Et fantastisk bra tilbud!

Hva tilbyr vi de barna som har et ekstraordinært talent for å lære? Lære raskt, lære mye, gå i dybden?

Per i dag er status: lite, ingen ting. Ihvertfall fra offisielt hold.

I dagens Norge ser det ut til at det evnerike barnet er avhengig av hvilken lærer det får. Er barnet heldig får det tilpasset opplæring. Er barnet uheldig må f.eks. førsteklassingen som lærte seg å lese som 4-åring «lære» å lytte ut hvilket ord som begynner på «h»-lyden, «i»-lyden osv. gjennom hele første klasse. Barnet som selv har funnet ut av mange av matematikkens gleder før skolestart blir satt til å lære enkle tall og pusle med perlesnorer, og får ikke lov til å videreutvikle seg.  Dette kan resultere i mye frustrasjon hos barnet, og hos noen også kroppslig uro, uvilje mot skolen og (ikke uvanlig) adferdsproblemer.

Det interessante er at dersom eleven blir utagerende er det større sannsynlighet at skolen tar tak i problematikken. Det blir møter med foreldre, kanskje henvisning til PPT eller BUP. Barnet blir utredet, ofte testet med WISC-IV for å sjekke elevens kognitive evner. Ofte blir svaret fra PPT at «Her er det ingen diagnose, barnet er svært begavet og skolen må gi tilpasset opplæring.» (Om det så skjer noe i så måte er en annen sak…) – Dersom barnet derimot reagerer med å bli innadvendt og drømmende – tar skolen tak i det? Ser skolen eleven som blir mer stille og innesluttet og slutter og delta i timen? Det er nærliggende å tro at så ikke er tilfelle.

Temaet «evnerike barn» har vært ute av lærerutdanningen lenge, noen benekter at disse barna eksisterer, noen mener det er «elitistisk» å gi disse barna tilpasset opplæring. Jeg håper og tror at vi snart kan se på tilpasset opplæring som noe som er naturlig for alle barn, enten barnet har lærevansker eller et høyt potensiale.