Hva med å låne øre til en svensk radiodokumentar i dag? – Eller du kan også lese mitt lille sammendrag 🙂
Det svenske radioprogrammet «Barnaministeriet» har nylig hatt en dokumentar om tvillingene Erik og Gustav som er 10 år og har hoppet over 4 klassetrinn. Dokumentaren «Vi är överbegåvade» begynner:
De 10-åriga identiska tvillingarna Erik och Gustav lärde sig läsa redan innan de fyllde tre. När de var fyra och ett halvt började de på en engelskspråkig förskola, och lärde sig tala och läsa engelska på sex veckor.
Guttene har hoppet over ikke mindre enn fire klassetrinn, og går nå på 7. trinn som tiåringer (tilsvarer vårt 8. trinn).
«Vi har hoppet over trinn fordi vi ikke har fått utfordringer i de klassene vi har hatt. Lærerne har ikke kunnet hjelpe oss med noe nytt.»
«Vi har lett for å huske ting», sier guttene. «Ord, ansikter, navn, tekniske tegn, – jeg tror vi har fotografisk minne»
Guttene har alltid hatt lett for å lære. Men det var først da de skulle begynne i «dagis» som treåringer at mamma og pappa skjønte at de skilte seg vesentlig fra andre barn på samme alder. Der erklærte de at guttene «nok ikke hørte helt til» der hos dem. – I stedet begynte Erik og Gustav på en engelsk førskole. Etter 6 uker snakket og leste de engelsk flytende.
Mamma forteller at da de oppdaget at guttene nå leste på engelsk spurte foreldrene om de også kunne lese på svensk før de begynte på den engelske førskolen. – Joda, det kunne guttene bekrefte. «Men hvorfor har dere ikke sagt noe til oss?» – Nei, fortalte guttene, det var så hyggelig å bli lest for, og «dere har jo sagt at vi skulle lære å lese og sånt når vi begynner på skolen.»
Da de skulle begynne på skolen ble det rett i andre klasse, men det holdt ikke. Guttene har et sterkt behov for faglig tilpasning, og når skolen ikke har klart å tilpasse faglig har de vært nødt til å hoppe over enda tre klassetrinn. I dag går de på sjuende trinn (tilsvarende norsk åttende). De er elever ved en av åtte skoler i Sverige som har en såkalt «spetsutbildning» i matematikk, med mer avansert matematikkpensum. Her får Erik og Gustav nye utfordringer, men helt imponert av nivået er de likevel ikke:
«Det kommer an på timen. Noen ganger er det noe kjent, og kjedelig. Andre ganger er det noe nytt og da er det moro!»
Utenfor klasserommet sitter tre klassekamerater. En av dem sier «Første gang jeg så dem, trodde jeg de hadde gått feil. Jeg ble litt sjokkert, for de er kjempesmå.» Intervjueren spør hvordan de to guttene skiller seg fra de andre. – «De er kortere, de har litt annerledes humor kanskje.»
«Ny skoledag? So what!»
Guttene forteller at de synes det er kjedelig å ha så lang tid på seg å lære ting bestandig: «Det er kjedelig å måtte repetere hele tiden. Det burde jo være akkurat passe med repetisjon! Man kommer aldri inn på noe nytt. Bare det samme som skjer hele tiden. – Det blir: en ny skoledag? So what!»
Hvordan er det å gå sammen med barn som er fire år eldre, lurer intervjueren på.
«Jeg er fornøyd med å gå i sjuende i stedet for tredje, for det hadde vært flere barnslige i tredjeklasse. Det er jo noen som er barnslige i sjuende også, men ikke like barnslige som dem i tredje.»
Så spør reporteren om guttene kan kjenne seg umodne i forhold til de andre, i sosiale sammenhenger for eksempel. «Ja i data og tv-spill», svarer guttene. – «Men når de andre snakker om kjærlighet og sex og sånt, da?», lurer reporteren på. «Nei, da sitter vi i et hjørne og ikke er med i den diskusjonen!», svarer 9-åringene.
Kinesiske utfordringer
Et av de fagene guttene liker best er kinesisk. Her går de sammen med jenter fra niende trinn (tilsvarende norsk tiende). Journalisten spør noen av niendeklassingene hvordan det er å ha seks år yngre klassekamerater. «De er kjempeflinke til å være så små,» sier jentene. Alle syntes det var «jätteheftigt» – «Men man kjenner seg litt dårlig også, de er jo nesten bedre enn oss,» tilføyer en av dem.
Kinesisklæreren er veldig fornøyd med sine to små elever. De har god uttale og er svært raske til å ta til seg nye ting, men de har nok litt mindre tålmodighet til å repetere, forteller hun. – Men behøver de å repetere? spør journalisten. Læreren bekrefter at det trenger de: «Ikke selvfølgeligheter, men enkelte ting.»
Og kinesisklærere avslutter «Disse to guttene har veldig bra selvtillit. Det er veldig bra!»
Trenger denne type elever hjelp i fagene, egentlig?
Mammaen til Erik og Gustav understreker:
Man skal ikke tro at disse barna klarer alt på egen hånd. De trenger akkurat like mye hjelp som andre barn, bare på en annen måte! Man kan ikke tro at de er helt selvgående, for da velger de å gjøre bare det de selv synes er morsomt, og ikke det andre som de også kan ha behov for.
Tross at Erik og Gustav ligger langt foran andre 9-åringer faglig, kjenner mamma og pappa seg stadig stresset av skolesituasjonen. Det har sammenheng med at de har sett hvordan guttene har det dersom de ikke får faglige utfordringer. Foreldrene forteller:
Det verste var da de fikk selvmordstanker som andreklassinger. Vi fant bilder på oppslagstavla som illustrerte en hengning. «Alle hater meg og alt er kjedelig. Det er like greit at jeg avslutter dette!» – Dette ga de uttrykk for, både skriftlig og verbalt.
Foreldrene fikk time hos skolepsykologen umiddelbart, og han konkluderte med at disse barna var helt friske, de var bare understimulerte i skolen. Pappa reflekterer:
«Til å begynne med fikk de nok mye kjeft av oss foreldrene, fordi de ikke bare kunne «oppføre seg som folk» på skolen. Og det gjorde vel ikke saken bedre, snarere tvertom. Det bidro nok også til den følelsen av at «ingen ting jeg gjør duger».
Hva husker guttene av den tiden?
«Det var veldig lett og bare kjedelig» – «Hva hender med deg da?» – «Da skiter jeg i det, og nekter å gjøre det.»
Hva med kamerater?
Alt i alt trives guttene med å være mye sammen, men Aleksander som er pappa til en tidligere klassekamerat kommer også på besøk. Aleksander er serber og snakker engelsk med guttene. De skal spille sjakk. og kanskje et annet spill, Pentago. Han er en god sjakkspiller, men han liker godt å spille med guttene som er kreative når de spiller. «Det blir aldri de sammen trekkene, men mange ulike situasjoner», sier Aleksander. «De overrasker meg ofte. De er virkelig kreative.»
En av guttene sier: «Når jeg vinner er det ganske lett. Men om jeg ligger under fra begynnelsen er det litt vanskelig å beskytte kongen.» Den andre gutten legger til: «Vi får nye utfordringer når vi spiller sjakk, og kanskje prater med ham.»
Flere raske hjerner i familien
Pappa Anders har vært medlem av Mensa i fem år. Hvorfor ble han medlem, egentlig? «Mest for gøy å ta testen,» sier Anders. Guttene har ikke gjørt noen lignende test. Journalisten spør om han ville hatt med guttene sine i Mensa. «Nei, det er ikke noe å haste etter. Det tar vi som det kommer,» svarer pappa.
Om å være med andre
De har alltid vært henviste til hverandre fordi det ikke alltid har vært så enkelt å være sammen med andre barn. De blir litt lei av hverandre til tider. «Det går ikke å samarbeide med ham», sier Erik om broren. «Vi er jo sammen med hverandre hele tiden, og det blir vanskelig til slutt.»
Her ble fektesporten en redningsplanke. Her er det en god aldersspredning, alle med samme interessen: fekting. Erik sier:
«I skolen er jeg bare med eldre barn. Men her er jeg med eldre barn og litt yngre barn. Helt ærlig er det best å være med dem som er født i 99 og 00. Men jeg trives mest med andre fektere – i skolen rekker vi aldri å blir kjent med andre siden vi bytter klasse så ofte.»
Senere sier også guttene at de håper at de skal få bli på sjuende trinn, fordi de ikke har rukket å få venner siden de har hoppet over trinn så mange ganger. (Se også pressemeldingen om dokumentaren her.)
Tanker til slutt
Dette var en interessant historie fra Utbildningsradion i Sveriges Radio, Barnaministeriet Dokumentär : Vi är överbegåvade.
Etter etter å ha fått hjelp fra skolepsykologen får Erik og Gustav faglige utfordringer. De har fått hjelp til å hoppe over trinn. Selvsagt er dette ikke uten kostnad (bl.a. sier de selv at de har ikke fått så mange venner), men alternativet (å bli med jevnaldrende) var jo heller ikke så bra. Barna hadde selvmordstanker som sjuåringer (!!) fordi de fant skolen meningsløs. (NB! Det er her ikke snakk om å «tåle og kjede seg litt», men noe langt mer krevende for en liten kropp. Disse ungene har en læringshunger som er utrolig sterk, og som må bemøtes om de skal bevare læringsglede og føle seg verdt noe som mennesker!) Det er godt å høre om skolepsykologer som hele tiden «ser» og agerer for å finne løsninger for de to guttene.
Camilla Wallström
«Se mig som jag är»
om evnerike barns møte med skolen
Det dukker opp noen spørsmål når jeg hører på dokumentaren. Spennende spørsmål! – Er det best å «hoppe over trinn»? Eller ville det beste være å få tilpasset opplæring med jevnaldrende? – Ville Erik og Gustav funnet jevnaldrende å speile seg i, eller ville de faktisk vært så annerledes enn de andre uansett, at det beste alltid vil være å flyttes opp trinn? Jeg tenker at de på mange måter er heldige fordi de har hverandre, det har nok også gjort det litt lettere å bytte miljø så ofte.
Og hva ville skjedd med Erik og Gustav i norsk skole? Hvis «hopping» (aksellerasjon) faktisk er det beste for elever som dem, ville norsk skole tillatt fire «hopp» for disse guttene? – Ville de behold sin læringsvilje og sin gode selvtillitt i Norge? – Hva tror du?
– For mer om evnerike barn i Sverige – se Camilla Wallströms bok «Se mig som jag är» hos Adlibris.no her. –
Og til slutt en viktig presisering fra snille Johanna (det er godt å ha en svensk sufflør!): «Svenske barn begynner i første klasse det år de fyller 7, altså et år senere enn norske barn. Svenske 6-åringer går i «nollan» (førskoleklasse). Siste år på ungdomsskolen i Sverige er 9. klasse.»
Krumelurebloggen 
For min del, hadde det å bli flyttet et par klasser sikkert hjulpet. Jeg var mye mer voksen enn resten av klassen jeg gikk i, det var nesten umulig å leke sammen (den sosiale tilhørigheten til min aldergruppe var så og si ikkeeksisterende), vi snakket forskjellig språk. Jeg brukte heller friminuttene på å enten lese eller diskutere med læreren.
Vennebesøk – hvorfor ikke snakke med de voksn mens vennene ser på tv?
Skole… Repetisjon på repetisjon, døden. Jeg ble deprimert i femte klasse, hadde muligens blitt det før også om det ikke var for det store fraværet mitt. Var snarsint og lettantennelig hele barneskolen. Kranglet mye med alt og alle, men var dønn rolig i timene. Da skulle jeg lære. Trodde jeg, da. I stedet begynte jeg å dagdrømme, gjøre mine egne ting – hvorfor følge med når det å svare på et spørsmål fra læreren (om det kom) var så enkelt? Men siden jeg ikke var urolig i timene var det aldri et problem. Jeg ble bare sett på som frekk og arrogant (jeg skjønner ikke hvordan en lærer kan kalle en barneskoleelev arrogant, de burde være litt mer sikre på sin egen kunnskap.), men jeg har rettet på læreren når han tok feil. Hvorfor skulle han drive med feilundervisning?
Jeg nektet å lære å lese før skolen begynte, for læring skulle skje på skolen (jeg fikk en dille på det), da jeg fikk vite vi ikke skulle lære å lese første klasse lærte jeg det hjemme alikevel.
Det verste var allikevel gruppearbeid, jeg ble ofte satt med de svakeste elevene. For å dra dem opp, at jeg slett ikke er flink til å forklare (noe læreren fint innrømte da han ga meg rett og den andre feil, når svaret var identisk. Begrunnelsen: «Aslaug tenker litt annerledes, dette har ikke du gjort.» Og det var jo slik jeg hadde forklart oppgaven skulle løses. Eller da læreren kom bort til gruppa mi som var først ferdig med å sette sammen det periodiske system (løse lapper med stoffene + enkel beskrivelse), ser på arket og tømmer vekk alt som er gjort. «La H gjøre dette.» Jeg skulle visst bare sitte der, enda jeg hadde forklart H alt jeg gjorde, hvorfor jeg plasserte dem sammen og han sa i alle fall han forstod.
Da jeg begynte på skolen hadde jeg stor lærelyst, men den forsvant fort. Det eneste jeg tenkte på var at lærte jeg noe – kom jeg til å måtte ungjelde for det senere. Det beste er å være stokk dum så lenge som mulig, ellers sitter du der time etter time uten noe å gjøre.
Nå er det noe jeg må jobbe knallhardt med, den følelsen av at å lære er negativt. Det har kommet seg på felt som er langt unna skolefag, men om jeg prøver meg på noe regning (som jeg alltid har elsket) skrur hjernen seg helt av og takker for seg. Det er work in progress.
Takk for kommentar. Du skriver «Da jeg begynte på skolen hadde jeg stor lærelyst, men den forsvant fort.» og det er akkurat det jeg (og mange med meg) nå jobber for å få skolen (at large) til å forstå! Du kan ikke la en liten førsteklassing sitte og v-e-n-t-e på å læree: enten blir atferden utagerende, eller den lille kroppen gir opp – «det er ikke no’n vits likevel».
Det er til å bli grønn av at dette ikke er en del av grunnopplæringen for våre lærere. Men vi kommer dit – håper jeg!
Og når det gjelder å sette de sterkere elevene sammen med elever som er svakere KAN det ha noe for seg, forutsatt at det blir fulgt opp ordentlig av læreren, forutsatt at den sterke eleven synes det er OK og ikke minst: at den eleven som skal «dras opp» synes det er greit. Det er nemlig absolutt ikke sikkert at han/hun synes det er helt OK heller. – Det handler om lærerens ledelse og styring av undervisningssituasjonen… Og det var tydeligvis ikke din lærer veldig god på når det gjaldt deg! *sukk*
Lykke til med jobbinga fremover, og hør gjerne av deg igjen!
Du har nok rett i det må være greit for begge parter, noen ganger har det jo fungert. Men å legge ansvaret for gruppa på den sterke eleven, for det er en samlet gruppekarakter, kan virke demotiverende. «Vi får aldri bedre enn enn 3’er, 4’er for x kan ikke framføre (av div. årsaker)» Og selv om den flinke eleven selv kan prestere bra, kan h*n også velge å legge seg på samme nivå som resten av gruppa. Særlig om det er et stort prosjekt, og det skal jobbes mye med.
Den flinke eleven har større kapasitet og får kanskje gjort mye mer, som gjør at forskjellen mellom kunskapen i gruppa blir veldig stor. Samtidig som at mye tid går til å forklare ting, om den flinke eleven vil lære bort (alle skal jo ha samme læringsutbytte, helst), og de andre vil høre. Min egen erfaring er at oftest kommer svaret at det er unødvendig å gå så grundig inn på et tema (også hørt av lærer). Når vi elever får så god tid, er det da meningen vil skal gjøre minst mulig innsats?
Det er ikke morsomt å bare se på overflaten, når det er det som ligger under, av forklaringer og sammenhenger, som er det som virkelig tenner lysten på å finne ut mer.
Men jeg har ikke opplevd særlig med gode lærere – kanskje hadde jeg hatt en annen oppfattning av skolevesenet da.
Litt selvskryt så har jeg faktisk lest en drøss med tildels tunge foskningspapirer, det var bare en drøm for noen uker siden. Jeg har håp for neste skoleår og det som kommer. 🙂
Glemte å takke for boktips! Artikkelen hadde jeg lest, i tillegg ga jeg rektor ved ungdomsskolen min en bok om tilpasset opplæring, hvor alt som stod om sterke elever var streket under. Muligens for døve ører, men jeg var temmelig provosert og tenkte hvorfor ikke.
Nettopp: noen har en læringshunger og en sterk indre «drive» til å gå i dybden. Da er det synd at skolesystemet stanser den driven, eller snarere til dels dreper den fordi det ikke er rom for å være utenfor normen «oppover på skalaen».
Heier på deg når du sier du har gitt rektor artikkel 😀
Si at han må ta seg en tur på Gyldendals Ungdomsskolekonferanse i september – der skal jeg snakke om evnerike & følgene av manglende tilpasset opplæring.
http://www.gyldendal.no/Gyldendal-Kompetanse/Grunnskole-bestillingskurs/Skoleutvikling-og-skoleledelse/Ungdomsskolekonferansen-2013
Og fortsett med å gi hjernen «tyngre materie» å jobbe med, tenker jeg 🙂 Jeg heier på deg!