Jeg startet dagen i dag med å ta en kikk over kjølen der Sveriges Radio beretter om at i den svenske skolen er det mange evnerike barn som mistrives. Og så gjør jeg meg noen refleksjoner, og jeg kjenner på utålmodighet og frustrasjon over manglende fremdrift. Over unger som sliter fordi vi voksne ikke agerer. 

Ja, jeg vet at det «hender saker» i Norge også, men vi er flere tiår i bakleksa.. Og nå tror jeg jammenmeg at våre venner i Sverige kommer til å tre ut av tåkedalen der «evnerike elever ikke finnes» før Norge.

Sveriges Radio skriver:

Barn med särskilt hög begåvning får paradoxalt nog ofta problem i skolan. Därför pågår nu flera olika satsningar för att öka stödet i skolan till de barnen.

Som jeg også har skrevet om utallige ganger her på Krumelurebloggen er det fort gjort å tro at «de flinke klarer seg alltids» og at om man er kjapp i hodet, så går det meste av seg selv. Og som jeg også ofte har sagt: denne «tro» kommer av ukunnskap, myter og synsing, snarere enn kunnskaper og realiteter.

I denne radioreportasjen møter vi 12-årige Oscar som fikk problemer da han startet i skolen:

– Jag gillade verkligen inte skolan alls, säger Oscar.

Mamma Adina forteller at sønnen ikke fikk faglige utfordringer, han var understimulert og dette medførte problemer:

– Han kunde ju redan de saker som de andra barnen behövde lära sig. Så han hittade på andra saker och straffade ut sig och tillbringade ganska mycket tid i korridoren, berättar hon.

Heldigvis fant de «diagnosen evnerikhet» da Oscar gikk på 2. trinn, og skolen gikk med på å prøve ut at han fikk ha matematikk på trinn to år opp. Mamma forteller at det snudde atferden hans:

– Det var som att vända på en hand! Han mådde bra och det var roligt och stimulerande.

Elisabet Mellroth som er lærer, forsker på evnerikhet og en av dem som har engasjert seg sterkt for evnerike elever i Sverige forteller:

Kunskapen om vad särskild begåvning innebär är låg ute på skolorna, och därför förstår många lärare inte att det finns barn som behöver utmanas mer för att trivas och klara skolan.

Det hender saker og ting i Sverige!

Det siste året har det skjedd mye innenfor dette temaet hos våre venner over kjølen. SKL, Sveriges kommuner och landsting, i samarbeid med flere svenske kommuner, utarbeidet en felles handlingsplan for å ivareta evnerike elever i skolen. Den finner du her. Og i tillegg har det i en tid nå vært en svensk arbeidsgruppe på plass som utarbeider støttemateriell til svenske skoler. Disse har sitt mandat fra Skolverket (hører dere det, Utdanningsdirektoratet?!).

Interessant dette. Snart er Norge det siste «tåkelandet» innenfor området som omhandler ivaretakelse av evnerike barn. Ja, du ser bildet? Grått, grått, grått i Norden. Men om undersøkelsen til Eurydyce hadde vært gjort i dag, ikke 2006, så hadde det vært andre farger. Unntatt i Norge. Hva mener jeg med det? At Norge snart er det siste landet i Europa der disse elevene ikke «finnes». Jada, vi har «høytpresterende elever» som omtales i bl.a. Stortingsmeldinger (nærmere bestemt St.meld. 20 og St.meld. 22), men da hopper våre norske utdanningsbyråkrater og utdanningspolitikere elegant bukk over det faktum at evnerike elever som ikke møtes med tilpasset opplæring fra første trinn av sklir over i UNDERYTING. De blir ikke «høyt presterende» av seg selv, nemlig. Fordi de er BARN. Barn først og fremst, dernest er de evnerike.

Den 16. mai 2012 var jeg innom Stortinget (spørretimen) og da var det daværende Kunnskapsminister som ble spurt om hva hun hadde tenkt å gjøre med evnerike elever i skolen. Det kom så mange fagre ord… Og vår nåværende minister har også uttalt at «Vi skal også hjelpe evnerike barn» i skolen, og jeg hadde også gleden av å delta på et møte med Røe Isaksen for ett år siden. Ett år.

Men hva skjer?

Det eneste verktøyet våre politikere og byråkrater stapper ned i lærer-ryggsekken er EN ting: forsering, forsering, forsering. Det skal være så BRA å løpe fort gjennom pensum.

Men jeg undres over om våre «bestemmende myndigheter» har oppdaget dette:

1) Om en evnerik elev ikke møter reell tilpasse opplæring over tid, så logger han/hun av. Enten i form av innagering, eller i form av utagering. De passer nemlig ikke inn i «malen» i skolen. Hvordan skal de så, på magisk vis, bli utrolig motivert og flinke, snille og greie den dagen de begynner i ungdomsskolen? Tror dere virkelig at disse elevene plutselig våkner, tilpasser seg normen og blir høytpresterende sånn helt plutselig?

==> Også her trengs det tidlig innsats! Og jeg er så inderlig, inderlig lei av å få henvendelser fra fortvilte foreldre som forteller om en førsteklassing som nå – i MARS MÅNED – lurer på om det er noen vits i å gå på skolen. For det er jo bare det samme, samme, samme…

Men dette er ikke lærerne på 1. trinn sin feil. Norske lærere har lært nix, null, nada om tilpasset opplæring i denne enden av skalaen. Det handler om dette kunnskap, kunnskap og kunnskap. 

Jeg hadde en gruppe flotte kolleger på heldagskurs i regi av Bro Aschehoug denne uken. Tema var «hvordan gjenkjenne evnerike barn» før lunsj, og «hvordan gjør vi i klasserommet» etter lunsj. DET er det vi trenger: flere typer verktøy i klasserommene.

Fordi

2) Det finnes MER ENN EN STRATEGI FOR Å IVARETA DISSE ELEVENE! (Ja, nå roper jeg. For jeg mener det hardt og inderlig fra dypet av mitt hjerte!)

Det handler ikke bare om forsering, forsering, forsering, fordi dette langt fra passer alle evnerike barn. Det handler om asynkronitet, eller det som jeg kaller «mange aldre på en gang», bl.a. Lille Magnus er 6 år og leser som en 5.-klassing, trenger matematikk på 4. trinn og egentlig naturfag med 7. trinn. – Skal vi da la ham tusle ut av eget klasserom i tide og utide? Nei. Så vi velger kanskje ett enkeltfag – der det «haster mest». Men det er ikke sikkert Magnus takler disse forandringene. Hva kan det gjøre med ham og hans trygghet med lærere og medelever? Hvordan er læringsmiljøet i den (de) klassene han hospiterer? Ja, det fungerer for noen elever å flyttes opp, men det fungerer ikke for alle.

OG ikke minst: Selv på trinn opp kan undervisning og læring være fullstendig malplassert, særlig når det kommer til INNLÆRINGSTAKT (ja, jeg roper høyt i dag…).

Hvorfor dette ropet om forsert løp (som forøvrig burde vært langt bedre strukturert; «Kjære elev, du mister alt vurderingsgrunnlaget i RLE fordi du tar matte på vgs. Du er selv ansvarlig for å skaffe deg det vurderingsgrunnlaget», sier vi til en fjortiss. Joa…)

Igjen: hvorfor bar ETT fokus?

Ease and speed in learning is the trademark of giftedness. (Francoys Gagné, 2009).

Disse ungene lærer kjapt, husker mye, har en intens hunger etter å få lære mer, dypere, bredere.

Da hjelper det ikke å dytte inn «virtuell matematikk» («Det går jo altfor langsomt», sa en ungdom jeg kjenner. Selv der, altså!) eller «forsering», eller «fritidskurs» sånn en gang i mellom.. Eller jo: det hjelper litt. Fordi det er bedre enn ingenting. For som 12-årige Oscar fortalte til Sveriges Radio i dag, så betyr «matteklubben» han går på med Elisabet Mellroth i Karlstad veldig mye:

– Jag kände så här: det här är väldigt svårt… jag älskar det! Jag var jätteglad över den känslan.

Nemlig: så enkelt. Utfordringer gjør godt; det bygger self-efficacy, det bygger motivasjon, det er godt for hele ungen, det. Faktisk. Merkelig at det er selvsagt for noen elever, men ikke for alle?

Men kjære Røe Isaksen, andre politikere, utdanningsbyråkrater, skole-eiere og lærere der ute: Vi som jobber i skolen, fra 1. trinn og oppover, vi ønsker oss kunnskap om dette; «hvem er disse elevene, og hva kan vi gjøre i fellesskolen». Helst «i går». Det er på tide å lytte til Europarådets anbefaling om evnerike barn, fra 1994 (!!):

…i mellomtiden må det gis etterutdanning for lærere som omfatter strategier for å identifisere barn med særlige evner eller talenter.

og ikke minst:

Informasjon om evnerike barn bør gjøres tilgjengelig for alle som arbeider med barn (lærere, foreldre, leger, sosialarbeidere, utdanningsdepartement osv.)

Så vanskelig, tydeligvis. Men det er mulig, vel?

Nå dykker jeg tilbake i dagens arbeidsoppgaver. Og så skal jeg ta med meg utsagnene fra de flotte kollegene jeg hadde på kurs denne uken. En av dem erklærte på vei ut døren, «Yess, nå vet jeg hva jeg skal gjøre med den eleven.» – og det er det det handler om: vi som jobber i skolen  må få lov til å lære om evnerike elever, og vi må få flere verktøy i den pedagogiske ryggsekken:

• Spurting? Ja, takk. Forsert løp passer for noen.
• Beriking? Ja, takk. En viktig strategi. For det handler om mer enn hvor fort ungen kan «løpe», det handler om å utvikle arbeidsvaner, om metakognitive strategier, om å lære forskende arbeidsmåter, å få tilfredsstille trangen etter å forstå MER.
• Og en hel del andre strategier som kan ivareta barnet/ungdomen, faglig og sosialt.

Sett inn telemedisin, videoer på Udir.no eller lignende! Nå. For disse ungene trenger at vi voksne agerer. Nå. «Det er tvilsomt om vi har råd til å vente lenger«, skrev Arnold Hofseth i sin bok i 1970. Vi hadde visst råd… Har vi virkelig fortsatt råd? Jeg skulle ønske det skjer noe. For ungenes skyld.
Hilsen
Kari

Hør mer om våre venner i Sverige her:

Det pågår just nu flera olika satsningar för att öka kunskapen om de extra begåvade barnen, för forskning visar att många av dom vantrivs i skolan och därför hamnar i olika svårigheter. Möt tolvårige Oscar Magnusson i Kristinehamn, som inte alls gillade skolan på lågstadiet, i ett reportage av Joel Wendle. Lyssna klockan.

Samtal med Ken Engström, som var särskilt begåvad som barn och råkade illa ut men som tagit revansch, och Mara Westling Allodi, professor i specialpedagogik vid Stockholms universitet.

via Många särskilt begåvade barn vantrivs i skolan – P1-morgon | Sveriges Radio.

 

 

 

 

===========

• Image courtesy of domdeen at freedigitalphotos.net
• Eurydice (2006). Specific educational measures to promote all forms of giftedness at school in Europe. Working document. Lokalisert på: http://www.indire.it/lucabas/lkmw_file/eurydice///Specific_measures_giftedness_EN.pdf
• Gagné, F. (2009). Debating giftedness: Pronat vs. Antinat. In L. V. Shavinina (Ed.), International handbook on giftedness, pp. 155-198. Dordrecht, Netherlands: Springer.