Det er ikke mye som publiseres om «begavede barn», «evnerike barn», «faglig sterke elever», «intelligente barn», «flinke elever» osv. i vårt langstrakte land, MEN det finnes hederlige unntak. Heldigvis finnes det studenter som er nysgjerrige på temaet og som får lov til å skrive masteroppgaver om temaet, selv om jeg har hørt om veiledere som synes temaet er «lite relevant» (noe som sier mer om veilederens manglende viten om temaet enn om det faktiske behovet for at flere skriver om og forsker på temaet begavede barn).

Skoleklar-prosjektet ved Senter for atferdsforskning/Universitetet i Stavanger har et delprosjekt om evnerike barn.

Andre prosjekter? Annen forskning? Jeg aner virkelig ikke. – Opplys meg gjerne om jeg har gått glipp av noe!

Her er i alle fall et lite knippe masteroppgaver fra norske universiteter:

«Begavede barn i norsk grunnskole. Hvordan opplever foreldrene barnas og sitt eget møte med skolen?»

 – Masteroppgave i sosiologi fra Universitetet i Oslo – 2009 av Tove Hagenes

Gjennom arbeidet med oppgaven fant jeg tendenser til at begavede barn og også deres foreldre ble stemplet som avvikere fordi det oppstod brudd mellom skolens forventninger og elevene og foreldrenes atferd. De fleste barna opplevde vansker i skolen. Foreldre tolket dette som reaksjon på manglende faglige utfordringer og ba skolen om mer. Foreldrenes handling ble av skolen tolket som normbrudd. Skolen på sin side tolket barnas vansker i noen tilfeller som mulig sykdomsdiagnose. Foreldrene til barna som hadde størst vansker så ut til å være mest villige til å risikere avviksstempel, fordi de hadde minst å tape. Foreldre tilpasset seg avvikstempelet ved å styre sin informasjonsflyt og søke fellesskap blant likesinnede. Avviksstempling kan skyldes mangel på ressurser, kunnskap og vilje og kan sees i sammenheng. Fellesskolens normer og ønsker for utjevning kan være årsaker bak dette igjen.

«Naturfagundervisning med håndbrekket på»

– Masteroppgave i naturfagdidaktikk fra NTNU – 2010 av Jonas Andre Lilleås Larsen

Studien ser på hvordan et utvalg naturfaglærere i ungdomsskolen opplever tilpasset opplæring for sine særlig naturfagsterke elever. Studiens resultater gir grunnlag for å konkludere med at lærernes positive holdninger til elevgruppen ikke kommer til uttrykk i praksis. Lærerne signaliserer at elevgruppen blir forsømt og de viser vilje til forandring av dagens praksis. Utfordringene dernest blir å tilrettelegge skolehverdagen slik at disse forandringene blir synlige og at tilpasset opplæring også for de særlig sterke naturfagelevene kan gjøre seg gjeldende.

Hvordan blir flinke elever ivaretatt? Er det forskjell på offentlige og private skoler?

– Masteroppgave fra Universitetet i Agder – 2010 av Nils Georg Hansen og Torfinn Hansen

Våre hovedfunn er at private skoler på en mer bevisst måte ivaretar de flinke elevene enn offentlige skoler, men at ingen av skoleslagene ivaretar de flinke elevene tilstrekkelig. Vår studie viser at flinke elever blir ivaretatt ulikt. Det er forskjeller mellom private skoler og offentlige skoler både på systemnivå og individnivå. Ivaretakelse av flinke elever er for mye opp til den enkelte skole og lærer og for lite formalisert.

Det at evnerike elever blir ivaretatt utlikt kan flere skrive under på. «Ivaretakelse er for mye opp til den enkelte skole og lærer, og for lite formalisert» sies det over. Dette sitatet stemmer godt overens med Kjell Skogens uttalelse på UiO sine nettsider:

Norske utdanningsinstitusjoner har hittil ikke fokusert på særskilt evnerike barn, verken i forskning eller undervisning. Den enkelte lærer har måttet skaffe seg kunnskap og kompetanse på egen hånd. Dette gjør at undervisningsopplegget for særskilt begavede barn har vært preget av manglende kompetanse og tilfeldigheter.

Så lenge vi ikke bedriver forskning på undervisning av evnerike barn ELLER underviser fremtidige lærere om temaet er jeg redd at vi vil fortsette å få masteroppgaver som gang på gang konkluderer på samme måte også i fremtiden.

Tove Hagenes skriver også i sin masteroppgave (s. 100):

Selv om alle elever har rett til tilpasset undervisning, ser dette ut til å gjelde opp til et visst nivå. Skolen utfører plikten som håndhevere ved å vokte et rettferdighetsprinsipp om at alle i størst mulig grad skal få komme opp på samme nivå. Dette kan tolkes slik at de mest evnerike blir holdt nede, for hvis de springer for fort blir situasjonen uoversiktlig og uhåndterbar for håndheverne (dvs. skolen – min anmerkning).

Og videre:

Hvis ingen forsøker å bryte ut av rammen, kan en tenke seg at skolens rolle som håndhevere blir overflødig. På denne måten har skolen behov for å lete etter normbrytere. Elever med definerte lære- og atferdsvansker, blir i utgangspunktet forsvart gjennom lovverk og prosedyrer, selv om disse også i stor grad må kjempe om ressursene. De mest intelligente barna kan også trenge spesialundervisning, men får det ikke. Begavede barn kan ut fra denne tolkningen forstås som at de representerer en tapende part i skolesystemet, fordi det mangler kunnskap, ressurser og vilje til å møte dem slik de er.

Dette er noen flere masteroppgaver:

• «Evnerike elever – «skolelysene som ikke blir tent?»
  – Masteroppgave i spesialpedagogikk, UiO, 2009
• «Evnerike elever» – Hvordan blir evnerike elever ivaretatt i en norsk og i en nederlandsk skole?»
  – Masteroppgave i pedagogikk, UiO, 2007
• «Enhetsskolens glemte barn. En studie om tilrettelegging av undervisning for evnerike elever i grunnskolen.» – Masteroppgave i spesialpedagogikk, UiO, 2003. Her skriver forfatteren Ellen Straube:

Mange evnerike og talentfulle barn og ungdom trenger hjelp til å ”blomstre” i skolesammenheng, og samfunnet trenger dem. Avslutningsvis sier jeg meg enig med Arnold Hofset, som allerede tidlig på 1970-tallet skrev i sin studie av evnerike barn i skolen: Det er tvilsomt om vi har råd til å vente lenger.