Noen vil kanskje mene at det jeg skal fortelle nå er å utlevere for mye, men hvordan skal man kunne vite at man ikke er alene dersom ingen vil dele sin historie med andre?

Å bli gjort oppmerksom på og å selv oppdage at barnet ditt har noen sider ved seg som ikke blir ansett for å være innenfor det vi kan kalle «normalen» er en følelse av håpløshet og av å være mislykket. Jeg har ikke gjort jobben min godt nok som mamma. Jeg har sviktet, jeg er mislykket, jeg er håpløs, og kanskje overdriver jeg? Er det normalt? Hvem vet egentlig hva som er normalt, men når andre begynner å påpeke at adferden ikke er helt på plass så skjønner jeg at definisjonsmakten har rett og når «ulykken rammer» så velger jeg å straffe meg selv. Fordi jeg fortjener refs for en slett utført jobb. Å ha et…