Jeg har skrevet om det før, og jeg nevner det igjen: det er så inderlig fort gjort å tenke at evnerike elever trenger EN ting og EN ting alene: tilpasset opplæring. Ligger de foran jevnaldrende i matematikk/norsk/engelsk, så «kjør på, liksom» (for å sitere en pode i min nærhet).
Det er så fort gjort å se seg blind på tilpasset opplæring, faglig akselerasjon, «flytte opp trinn» og så glemme mange andre sider av det å være evnerik, og det å være et barn… Ja, for de er først og fremst det: barn! Barn som er like ulike, akkurat som alle andre. Barn som har ulike måter å håndtere sin evnerikhet, barn som kommer fra ulike familier og som opplever ulike ting i møte med barnehage og skole.
Fagfeltet som omhandler evnerike barn er veletablert i store deler av verden. I Norge derimot har dette fagområdet nærmest vært ikke-eksisterende i flere tiår. Faktisk er Norge et av svært få land i Europa hvor det fra offisielt hold mangler et begrepsapparat, samt retningslinjer og anbefalinger som skolen kan støtte seg til (
Krumelurebloggen 